torsdag 8. august 2013

Sommerøya

Det fine med gamle minner, er at de er akkurat det. Gamle minner. Som man kan farge som vil. Huske som man vil. Sånn etter hvert. Somre på somre uten regn. Bare sol. Og venner. Vintre fulle av snø, men ikke kulde. Ferier uten viktige gjøremål. Ingen oppvask, innedager og rydding. Bare bok og svaberg. Vennskap uten krangler.

Men der ligger også faren. For hva om man oppsøker de? De gamle minnene. Hva om man for eksempel oppsøker den gamle Sommerøya.  Der man bodde i telt år etter år. Det stedet som bare huser gode minner. Solminner. Og oppdager at teltplassen har grodd igjen. At den slettes ikke var så stor som man husket. Og at veien til de fine hoppeplassene nærmest er umulig å finne. Så mye lengre, full av stikkende trær og klatring. Vel fremme har dessuten hoppestedet vokst seg mye skumlere på alle disse årene. Farligere.

Men det gjør ingen ting. For foran går Mannen. Leter seg vei. Så fin og trygg. Selv om han aldri har gått der før. Og vi får badet. Hoppet. Tilbake på stranda finner vi hun lille der hun var da vi gikk. I vannet, under oppsyn. Med bøtte, baderinger og spade. Og nok en gang nikker vi til hverandre, sier at dette stedet er jo perfekt for oss. Nå. Mens hun lille spar videre. Uten å ense oss. Og i båten på vei hjem igjen sovner hun i fanget mitt. Utmattet og fornøyd. Med salt i kinnene og solfarget hår. Lykkelig uvitende om at hun akkurat har funnet Sommerøya si. Sommerøya vår.

2 kommentarer:

Malla sa...

Så nydeleg, og så sant! Klem frå meg, som også har mi eiga sommarøy ;)

Her på Sandaker sa...

Takk Malla! Det er rart hvordan minnene liksom endrer seg med årene, hvordan noe vokser og annet krymper;) Og hurra for at du har din egen sommerøy! Det er magisk.