mandag 7. januar 2013

For to år siden

I dag er det to år siden i dag jeg gikk nedover bakkene mot Carl Berner. Retning T-banen. Jeg hadde vært på barselbesøk hos en venninne. Hun som oppdaget at hun var gravid samtidig som meg. Som egentlig hadde termin akkurat en uke før oss. Men som bar på en utålmodig jente som kom 10 dager før tiden. Selv var jeg fire dager på overtid. Passelig klar. Jeg hadde sittet og sett på det lille mennesket. Sett hvordan hun sparket. Fektet. Gråt. Så vakker. Så perfekt. Samtidig som jeg kjente at noen sparket inni meg. Flyttet på seg. Og jeg prøvde å forstå at det lå et like ferdig menneske der inne. Helt likt som hun som lå foran meg.

Men nå var jeg altså på vei hjem. Det var fredag og ettermiddag, og jeg skulle egentlig gå hele veien. Men kjente at kroppen var for tung. For trett, etter null søvn natten før. Så jeg gikk mot banen. Fremme på perrongen ringte jeg mannen som var på jobb, forsikret om at ingen ting hadde skjedd. Fortalte at kroppen var ekstra tung i dag. Spurte om han kunne handle. - Sov litt, sa han.

Og det gjorde jeg. Sov. Frem til jeg ble vekket av mannen som kom fra trening. -Sover du enda, lo han. Og ba meg om å sove litt til, han skulle lage middag. -Vekker deg da. Og det gjorde han. Med middag og lys og  favorittmusikk. Vi visste begge at dette var siste fredagen som oss. Bare oss. To. Og vi skålte for det. Og for det som skulle komme. Det ukjente.Og der, mens vi skålte, kjente jeg det. Det første, spede, tegnet. Det neste kom ikke før lenge etterpå. Først etter at vi hadde lagt oss, og sovnet, ble tegnene sikre. Og sterke. Hun var på vei. Til oss.

Heldigvis visste vi ikke da at det skulle ta enda et døgn før vi fikk møte henne. Eller at ferden ut skulle bli i overkant tøff for henne. At hun ikke skulle komme rett til oss. Heldigvis visste vi ingen ting om det. For det gikk jo helt bra. Det vet vi nå.



8 kommentarer:

Anonym sa...

Bloggen din er som en liten godtepose. Jeg titter innom titt og ofte for å se om du har skrevet noe nytt, og så plutselig, der var det. Og det treffer og rører. Jeg ligger et år etter deg i mammalivet, men koser meg sånn med det du skriver og alt som er til å kjenne igjen. Takk for det.
Hilsen Turid

Åshild i bestemors hage sa...

Du skriver poesi!

nadja sa...

<3.

Du, du MÅ bare skrive. Så ofte du kan. Jeg liker språket ditt så godt.

nadja sa...

<3.

Du, du MÅ bare skrive. Så ofte du kan. Jeg liker språket ditt så godt.

Camilla sa...

Så vakkert du skriver :)

Pia sa...

Åh, det er spesielt det der med fødsel, og tida rett før (og rett etter...) Rundt ungenes bursdager blir man litt ekstra sentimental:)

Støvkorn sa...

Ah, minner... alltid rart og litt sårt og tenke tilbake. Du skriver godt!

Livet, døden, kjærligheten og bamsemums sa...

Hei! Oppdaga bloggen din idag, så fint du skriv! Og så fint at den er uten bilder, då lagar eg bilda sjøl! Kirsti, som kjem innom for å lese meir ein annan dag.