torsdag 5. januar 2012

Anna

Desember, 2011. Omgangssyke. Influensa. For samtlige familiemedlemmer, særlig babyen.

Mandag. 2012. Formiddag. Utpakkede kofferter, durende vaskemaskin, skitne gulv, sovende baby. Og store ambisjoner om å rekke et blogginnlegg før babyen våkner igjen. Et hvor man ønsker vel overstått jul, funderer over året som har gått og ønsker hell og lykke i året som kommer. En kavalkade, kanskje? Finner frem PC, funderer over overskrift, begynner heller på første setning, kommer på en god avslutning. Hører lyder fra soverommet. En smokk som går i bakken? Kravling på veggen. Våken baby. Sulten baby. I morgen kanskje?

Tirsdag. Kveld. Sofa, te, ullpledd. Fotball på TV for pappaen, perfekt for skriving for mammaen. Legger PC i fanget, henter frem kladd. Som ikke var en kladd, men en sentning. Skrivesperre. Tunge øyelokk og sirupstanker. Fullstendig tomt. Innser at nattevåkingen natt til mandag har gitt senkonsekvenser. Velger senga. I morgen kanskje?

Onsdag. Etterniddag. Kaffe, PC, vippestol og barne-TV. Ukorrekt, men veldig greit. Stirrer på skjermen, fortsatt ør i hodet etter timer i åpen barnehage. Stirrer. Hører babyen skravle. Klappe til musikken. Le. Hva ser hun egentlig på?  Smiler, og får et enormt tannsmil tilbake. Gir opp. Går bort til henne, setter henne på fanget og ser mot TV. Perfekt. I morgen kanskje?

Torsdag. Kveld. Tomt igjen.

Og det er da jeg skjønner det. Det er så rett. Det er slik det skal være. 2011 var hennes år. Annas år. Hun som kom ni dager inn i det nye året. Som snudde opp ned på alt. Knuste alle forestillinger. Tok over styringen. Hun som gjorde året til et år ulikt alle andre år. Det tøffeste, det rareste, det morsomste.Og det aller aller fineste .Året som gikk så uforståelig fort.

Allikevel føles det som om du alltid har vært her. 2011 var ditt år, Anna. Takk for det.

2 kommentarer:

Lykkelinn sa...

Du skriver så fint at jeg blir reint rørt her på morgenkvisten! Det er akkurat sånn det skal være, man kan ikke oppsummere babyens år, man må bare være sammen med dem og nyte hvert sekund av babytiden. Bortsett fra når det er barneTV og man trenger å slappe av, da. Eller når de leker så fint på gulvet og mamma kan sniklese blogger på iPaden. Kjekt! ;)

Her på Sandaker sa...

Takk for fine ord Lykkelinn, det gjør meg jammen glad. Jeg er alltid redd for å bli litt for personlig..men det er vanskelig å skrive ekte uten å bli nettopp personlig;) Enig med deg, det gjelder å oppleve her og nå. Det kan jeg glemme noen ganger. Og, hurra for barneTv og selvdrevne babyer som gir små tiltrengte pusterom.