Jeg vet det. At jeg maser for mye. At jeg stiller nye
spørsmål før hun har svart på de første. At jeg ikke kan vente. At jeg blir
sint når hun ikke svarer. Og jeg vet at hun skal lære det. At man må gjøre. Kle på seg. Svare. Nå. Men jeg vet det. At jeg maser for mye.
6 kommentarer:
'Du må huska at di e bittesmå', sier Rållså til meg når jeg blir irritert på mine. Det er fort gjort å glemme det. Når man prøver å nå over alt på en gang.
Ja, det er akkurat det det er. Jeg glemmer det stadig, og sender oss inn i en slags evig runddans. Jo mer jeg maser, desto mindre tyngde har ordene mine.
velkommen i klubben.
p.s. jeg begynner å lure på om man noen sinne lærer... ikke vet jeg om det er bra eller dårlig heller. jeg bare observerer.
Kjenner meg igjen!
Å plassere tankene i riktig rekkefølge og få dem ut en etter en, er jammen meg litt av en prestasjon når alt skjer på samme tid. At den ene beskjeden avløses av den andre, er så typisk! Ikke rart at det blir kaotisk.
Tror det er temmelig vanlig, men den er lett å få litt dårlig samvittighet når en vet at det ikke er helt heldig.
Nadja: Takk, jeg mistenker at vi er ganske mange i denne klubben.
Lammelårtanker: Du beskriver godt akkurat hvordan det er. Det blir kaotisk. Jeg gjentar meg selv, uten tyngde og mening til slutt. Men øver meg på å gi situasjoner tid og ro;)
Legg inn en kommentar