fredag 18. oktober 2013

Alle disse historiene.

Han som ikke kunne snakke. Men som kunne hver eneste salme utenat. Som sang som en gud. Hun som svingte seg over gulvene. Så stødig. Så vakkert. Men som ikke visste hvordan hun skulle bruke en kopp. Eller en gaffel. Hun som var så sint. Fordi hun ikke skjønte hvorfor han måtte være her. Han som skulle hjem hver dag. Fordi noen ventet på ham. Trodde han. Han som fikk besøk hver eneste dag. Av ham hun hadde delt livet med. Men som hun ikke kjente igjen. Og hun som kjente sin mann igjen. Men som allikevel måtte bli. Her. Alle de som ville lese i historiebøkene. Som kunne fortelle som mye om livet da. Men ikke så mye fra nå. Han som lyste opp av å fortelle. Og av å pusle puslespill. Hun som elsket å pynte seg. Gå tur. Som alltid brukte leppestift. Han som ville hjem. Hun som trodde at dette var et hjem. Alle de som trodde de bodde på hotell. Som aldri hadde bodd på hotell før. Før nå. Hun som holdt meg i handa. For trygghet. Varme. Noen å snakke med. Han som spilte piano. Så jeg fikk tårer i øynene. Hun som bladde i fotoalbumene. Igjen og igjen. Som lot meg sitte i finstolen mens jeg hørte på. Han som trodde jeg var datteren hans. Han som var så redd.

Alle disse. Som kunne se ut til å leve i sine egne verdener. Verdener som ofte bare de forstod. Halvveis i sin egen verden. Halvveis i vår. Allikevel så veldig tilstede.   

Det å bli kjent med disse menneskene. Slik de var nå. Akkurat nå. Og de man trodde at de engang hadde vært. Det livet de hadde levd. Det å se at de hadde det godt akkurat nå. I dette øyeblikket. At det ikke betød noe at man ikke husket det etterpå. Det å bli kjent med personene rundt. De pårørende. Følelsen av å ville hjelpe. Trøste. Forstå. Gjøre det lettere. Av å ville være flere steder samtidig. Av å gå, når man egentlig burde bli. Av å ville mer enn man kunne. Men også det å se at man bidro. Var hjelp. At man skapte trygghet. Gode stunder. At man skapte forutsigbarhet. At man betød noe.

 Dette er beskrivelser av minner. Fra den gang jeg var student og jobbet deltid på et aldershjem for demente. Det å jobbe med demente er noe av det fineste, såreste, morsomste, tøffeste, tyngste og mest givende jeg noen gang har gjort. Det å få innsikt i denne sykdommen. Hvor forskjellig den berører hver enkelt. Alle de ulike fasene. Og det å se hvor mange sykdommen berører. Ektefeller. Kjærester. Barn. Barnebarn. Venner. Jeg er svært takknemlig for denne innsikten. Og for de menneskene jeg ble kjent med.

Jeg ønsker at flere skal få denne innsikten. Derfor håper jeg at alle vil støtte årets TV-aksjon. Som de fleste sikkert vet, vil den i år gå til Nasjonalforeningen for folkehelsen, og deres arbeid med demens. Det heier jeg på. Jeg heier på at de gjennom arbeidet ønsker å knuse myter. Som at demens er en naturlig del av det å eldes. Det er det ikke, det er en sykdom, som også rammer yngre mennesker. Og det at mange tror at den demenssyke forsvinner. Det vet jeg at de ikke gjør. Jeg vet at de fortsatt kan være morgenfugler, om de var det før. Jeg vet at de fortsatt ikke liker fisk. Eller kaffe. For der jeg jobbet lærte jeg at vi var i møte med mennesker med ulike ønsker, preferanser, behov og krav. Som vi møtte. Fordi de fortsatt var individer, seg selv, med krav på gode opplevelser. Her og nå. Og hele tiden

Også håper jeg at aksjonen kan bidra til at vi snakker mer om demens. At vi kan gjøre det litt mindre tabu. Litt mindre gammelt. Mye mer åpent.

PS: For ordens skyld, dette innlegget er på ingen måte sponset. Eller oppfordret. Jeg skriver kun på eget initiativ, fordi jeg synes dette er viktig.
Og, alle historiene er selvsagt anonymisert og forandret på, slik at ingen blir utlevert.

 

 

9 kommentarer:

Åshild sa...

Så flott.

Jeg fant dette i dag og leste alt, og ble rørt. http://www.nrk.no/tvaksjonen/pleieassistent-lotte-olsen-trar-til-1.11270700

Her på Sandaker sa...

Takk for lenke Åshild! Jeg ble også rørt! For akkurat slik, slik opplevde jeg også å jobbe der jeg gjorde og å møte de jeg møtte. Både de fantastiske unike brukerne, og de fantastiske ansatte. Jeg synes hun får så godt frem dette med fordommer i forkant, og hvordan man jobber for å møte hver enkelt etter deres individuelle behov og ønsker.

StoreMaria sa...

Fantastiske ord Carina. Jeg kjenner meg igjen med disse følelsene. Jeg jobber jo som sagt med det samme, og for andre med forskjellige utfordringer.
Det er ikke alltid lett, men det er utrolig fantastisk at man får æren av å være en del av et annet menneskes hverdag.

Livet, døden, kjærligheten og bamsemums sa...

Så fint skrevet! Jeg har noen av de samme erfaringene fra sommerjobber langt tilbake: Han som plystret hele dagen, fordi språket var borte. Hun som ropte på mamma. Hun som ikke kunne bli til middag, fordi hun skulle rekke båten.... Nå lever vi med det i nær familie, det er sårt og vanskelig. Innimellom fryktelig irriterende, andre ganger ufrivillig komsik. Støtter din oppfordring helhjertet!!!

Mammaen din sa...

Hei Carina . Flott skrevet som vanlig og jeg er stolt av dine flotte holdninger og verdier som du beskriver så godt. Måtte bare dele den 👏👏👏 Hilsen fra mammaen din.

Her på Sandaker sa...

Kjære StoreMaria;) Nei, det er ikke alltid lett, det er tøft og krevende. Og da er det så font å tenke på at det finnes fagpersoner som deg som har disse jobbene, for jet vet at du er en rolig og trygg person å møte i disse situasjonene, både som bruker og som pårørende. Takk for kommentar kjære deg!

Her på Sandaker sa...

Takk for det, Livet, døden, kjærlighet og Bamsemums. Jeg er jo ingen fagperson på dette området, og var derfor i tvil om jeg skulle/burde piblisere dette innlegget. Men så konkluderte jeg med at saken er så viktig.

Vondt å høre om at du opplever dette i nær familie. Det kan jeg bare tenke meg hvordan oppleves. Men jeg skjønner godt hvs du mener med både irriterende og ufrivillig morsomt. ;)

Her på Sandaker sa...

Jøss, mamma, jo! Takk;)

therese sa...

Så fint!
Og jeg også er så himla glad for at jeg ble "lurt" til å ha en så fin sommerjobb, flere år på rad mens jeg studerte.
Og det som var ekstra godt der var at vi hadde såpass god bemanning at vi kunne sette oss ned og høre på historia om dama som nekta å gå på ski i skjørt, og derfor sydde seg bukser. Eller holde hånda til han som såg hva sykdommen gjorde med han, og bare ville hjem til Gud. Eller sitte og synge fra salmeboka, og kanskje kom det et høyt og tydelig vers innimellom, og så - stille.
Det er akkurat sånn du beskriver - fineste, såreste, morsomste, tøffeste, tyngste og givende. Takk for at du satte fokus, på din vanlige, nydelige måte:)