lørdag 6. april 2013

Bade

- Anna, til helgen skal vi reise på fjellet. Og der kan vi bade. I et kjempe stort badeland! Sier han. Pappaen. Med forventning i stemmen. -Ja, sier Anna. Like forventningsfullt.  -Ja, sier jeg. Og ser for meg ansiktet hennes da hun oppdaget det samme bassenget i fjor. Det glade, overraskede og ivrige ansiktet. Minnene får meg til å le høyt. Glede meg, til å bade i klor. Jeg som hater klor. Helt til jeg ser for meg andre bilder. Av bikinier og flate mager og stram hud. Av bikinitopper som ikke sitter som de skal. Mager som holdes inne. Og plutselig gleder jeg meg ikke like mye.

For det er en ting å skrive store ord om å føle seg fin nok. En annen ting er å huske det. Leve etter det. Mene det.

Aller mest frister det å gjøre som de fleste andre mammaene, og la Pappaen ta seg av den badingen. La han ta seg av herjing, klor i håret og mascara under øynene. Lekingen. Mens jeg drikker kaffe og leser avis. Slapper av. Kanskje går på SPA.

Men en slik mamma vil jeg ikke være. Ikke i dag. Jeg vil også leke. Så det skal jeg. Bade.



God helg!

8 kommentarer:

Livet i Casa Didriksen sa...

Her var vi i badeland forrige helg. Med hengemage, hengepupper, litt for trang alt for gammel bikini og tror du ikke at jeg hadde glemt å barbere meg under armene.. Men vet du: drit i det og kos deg med Anna!!

Barbarella sa...

Kjøp en badedrakt og kos deg! Livet er så kort!

Her på Sandaker sa...

Ja, drit i det!;) du har selvsagt helt rett fru Didriksen. Det er tåpelig å la det at jeg ikke føler meg så fin ødelegge for noe så morsomt som å leke med barna i vannet! Jeg vet jo egentlig det.. Egentlig;) vi koste oss!

Her på Sandaker sa...

Ja, det er akkurat det er Barbarella. Alt for kort til å bekymre seg over hvordan kroppen ser ut, når den er sunn og frisk og hel.

ripsogvanilje sa...

Kjenner meg igjen her! Det er enkelt å komme med kloke ord om at kroppen tross alt har bært frem barn, og at det betyr mer enn en flat mage. Men jeg vil ha kaken, og spise den og! ;)

lammelaartanker sa...

Det kan være forbausende langt mellom tanker og virkelighet. Jeg kjenner meg igjen, fysøren så mye fin tid vi sløser bort på misnøye over ubetydelige ting. Har aldri tenkt på det du påpeker med forskjell på fedre og mødres forhold til kropp og glede over hva kropper kan klare, håper det ikke er helt sant, men frykter at det er det.

Her på Sandaker sa...

Rips og vanilje: ja det er akkurat det, jeg vil ha kaken også! Men heldigvis har jeg skrevet ned mine ord, og lovet meg selv å bli flinkere til å huske de. Så jeg prøver og prøver:)

Her på Sandaker sa...

Hei Lammelårtanker: Det er godt å høre at flere kjenner seg igjen! Og det er nå jeg er ekstra glad for at jeg har denne bloggen, for da kan jeg skrive ned tankene mine. Sette ord på de og gjøre de mer virkelige. Og ikke minst, bli minnet på de, for de er jo skrevet ned! (Og jammen var det gøy med responsen på innlegget jeg linket til, fint å se at dette temaet engasjerer mange!)

Hm, kanskje det bare er jeg som tenker slik om forskjellen mellom mødre og fedre og kropp? Jeg har nærmest tatt det som en selvfølge at det er slik, at fedre/menn har lettere for å slippe seg løs, se kroppen som et redskap, ha det moro. Mens (noen) kvinner/mødre føler seg hindret, begrenset av kroppen sin. Jeg vil jo tro at barn etterhvert oppfatter denne forskjellen? Men det hadde jo vært fint om jeg tok feil!