mandag 11. juni 2012

Farvel

Noen ganger tenker man store tanker. Veldig store tanker. Som når man skal ta farvel med en fin, gammel farmor. Fordi man må, men ikke vil. Fordi hun ikke finnes lenger. Og man tenker over alt hun har opplevd. Hun som hadde åtte søsken, og som fikk fem barn, ni barnebarn og ti oldebarn. Hun som ble enke så alt for tidlig. Hun som overlevde en krig, en sønn, og et barnebarn. Hun som ble 92 år.

Og med ett blir ens egne opplevelser så små. Så uinteressante. Irritasjoner over sandete gulv og full skittentøyskurv. Over manglende ferieplaner. Leverpostei på skiva og samme lekeplass hver dag. Så lite, så betydningsløst. Har man ikke mer enn dette?

Men så husker man, at også hennes liv bestod av hverdag. Av hendelser. Barn. Kjøttkaker. Dagbokskriving. Barnebarn. Vaffelsteking. Hotel Cæsar. Oldebarn. Klesvask. Telefonsamtaler. Ensomhet. Kjærlighet. Sykdom. Små hendelser inn i de store hendelsene, flettet sammen til ett liv. Hennes liv. Bare hennes liv. Og man innser at man har kjent denne personen så godt. Men samtidig så lite. Og man ønsker at man  hadde spurt mer, visst mer.

Men slik er det kanskje å miste en person som alltid har vært der. Vært der som en selvfølge. Lenge før meg. Som var glad i meg før jeg kom. Før jeg ble meg.

Slik er det kanskje å miste en farmor. Min farmor.




11 kommentarer:

MammaMy sa...

Fint skrive, rørande. Ta vare på minnene om sikkert ei flott farmor! Det er vondt å mista dei som "alltid har vore der".

Hilde-Gunn sa...

Så utrolig fint skrevet! Jeg ble helt rør til tårer!

petrus og petrine sa...

<3 <3 <3

Susanne K sa...

Veldig leit å høre om farmoren din. Må si du beskriver sorgen og kjærligheten sjeldent godt. Tusen takk for at du ville dele dette med oss! Gode klemmer fra Susanne

Malla sa...

Trist å miste ei farmor, dei er jo ofte klippene i livet! Nydelige ord <3

Carina sa...

Takk for det, MammaMy;) man tror jo at de som alltid har vært her, alltid kommer til å være her også.

Carina sa...

Takk, Hilde Gunn. Det er rart, og fint, å tenke på mine skriblerier kan treffe andre også;) takk for tilbakemelding;)

Carina sa...

<3

Carina sa...

Takk, Susanne;) Man kan jo spørre seg hvorfor man vil dele noe så personlig.. Men så hjelper det alltid å skrive av seg ting, sette ord på det man opplever.. Og fine farmor fortjenter mange ord:)

Carina sa...

Takk, Malla:) Sant, de er klipper som alltid har vært der.

Anonym sa...

"Bare hennes liv. Og man innser at man har kjent denne personen så godt. Men samtidig så lite. Og man ønsker at man hadde spurt mer, visst mer".


Denne tanken har streifet meg også. Den blir sterkere med tiden. Skulle så absolutt ha spurt mer. Eller husket bedre. Eller tatt flere bilder for å hjulpet hukommelsen. Eller en kombinasjon av de tre.

Fint skrevet. Fin blogg rett og slett!