Vi har, som tidligere nevnt, ei smilejente. Ei lita solstråle med jernvilje. Som sjelden er skeptisk til andre mennesker. Som hviner av glede og krabber i full fart mot døra hver gang vi får besøk. Uansett hvem som måtte komme. På butikken tar hun gjerne en sittende dans for damen foran oss i køen. Eller blåser spyttebobler mot mannen bak oss. Sjeldent redd, altså.
Men en ting er hun riktignok redd.
Støvsugeren. Når den skrus på, spenner den lille kroppen seg. Øynene blir store som tallerkener, og de små armene strekkes febrilsk i været. Ta meg opp og bort. Nå. Nå!
Så, vi støvsuger ikke. Ei heller føner vi hår. For samme prosedyre følges i møte med hårfønerlyden, uansett hvor i leilgheten den lille jenta er når den settes på.
Hvorvidt redselen kan kureres ved hyppigere bruk av begge redselsmomentene, ønsker jeg ikke å spekulere i. Jeg har også hørt snakk om både tørrmopp og tørrshampoo. Men, enn så lenge er det greit å ha en unnskyldning for forfallet. På alle fasader.
Ha ha, vesla er heller ikke særlig glad i støvsugeren. Så vi får bare la den stå..;)
SvarSlettHar ingen hjemme hos meg som er redd for
SvarSlettstøvsuger eller føner. De står allikevel trygt stuet bort, helt lydløse. :)
Så fin blogg! Ramlet over den i dag etter diverse søk på mammablogger. Ble selvsagt litt ekstra sjarmert av at du bor på fine Sandaker:)
SvarSlett