Du har liksom alltid vært gammel, du farmor. Min Famme. Gammel, og veldig veldig fin. Unik. Du hadde allerede levd så lenge da jeg ble født. En evighet, syntes jegg. Opplevd så mye. Fine minner. Og vonde minner. Så mye historie. Og kanskje derfor trodde jeg at du alltid skulle være her. At du liksom ikke skulle bli gamlere. Alltid være deg.
Men nå er du syk. På sykehus. Og kan ikke flytte hjem til huset ditt igjen. Det store huset, hvor du har bodd i over70 år. Som deg og farfar bygde. Og først nå skjønner jeg at du er ordentlig gammel. Slik gammel som andre besteforeldre blir. Og ikke bare Famme-gammel.
Jepp, de blir gamle. Sånn er livet. Ta bilder av din farmor sammen med lillejenta - det blir verdifulle minner etterhvert:)
SvarSlett