Oslo

Jeg ville så gjerne skrive om det skjedde Norge 22 juli. Noe sant, noe riktig. Jeg ville skrive av meg alle følelsene. Slik som jeg pleier. Men jeg klarte ikke. Selv om jeg prøvde, igjen og igjen.

Vi satt på hytta i Sandefjord og betraktet et Oslo vi ikke kjente igjen. Vårt Oslo. Og et helvete på en øy, som jeg aldri vil kunne forstå. Takknemlige for at vi var trygge, og for at ingen vi kjenner var kommet fysisk til skade. Visste at vi var heldige. Vi var trygt hjemme i vår felles barndomsby, samtidig som vi lengtet etter det egentlige hjemmet vårt. Lengtet etter Oslo.

Og nå, nå er vi tilbake. I leiligheten, i hvert fall. Oslo har vi ikke rukket å betrakte enda. Det skal vi gjøre i morgen, babyen og jeg, pappaen skal på jobb.

Jeg tror det kan bli fint. For jeg har noe å fortelle byen vår. Nemlig, at  midt oppi alt det triste,  finnes det små mennesker som er lykkelig uvitende om det som skjer. Jeg kjenner en av dem. Ei lita frøken, som har blitt så stor de fire ukene vi har vært borte. Så stor at hun flyttet rett inn på eget rom da vi kom tilbake. Som endelig har lært seg å spise grøt. Og annen mat. Som har vokst ut av alle ferieklærne sine. Og kurven sin. Og vogna si. Som prater som en foss. Og som nesten kan sitte. Hun vil i hvert fall kun sitte, og prøver igjen og igjen. Stolt, iherdig og trassig holder hun seg oppe. Som spiser maten sin i barnestol, ved voksenbordet. Som har vært på overnattingsbesøk, uten mamma og pappa. Ei lita frøken som ikke finnes sjenert, som elsker andre mennesker, og som smiler til alle.

I morgen skal hun smile til alle vi passerer på vår Oslovei.