Vi er liksom litt i sjokk om dagen, babyen og jeg. Hverdagssjokk. Pappaen også, men han er jo tross alt voksen nok til å snakke for seg selv. Babyen ser seg stadig om etter andre. Etter tanter som kan leke med henne. Synge for henne. Etter mormorer som kan bysse henne i søvn, helst tre timer etter at hun egentlig la seg. Farfarer som kan trille henne. Etter noen som kan gi henne lekene hun kaster på gulvet. Som kommer med en gang hun roper på dem. Etter pappaer som gledelg står opp med henne, uansett når hun våkner. Ja, hvor er pappa? Og, hvor tok den sommerfriske og opplagte mammaen hennes veien?
Det lurer mammaen på også. Som babyen ser hun seg om etter andre. Pleide det ikke å være noen her mens hun dusjet? Og mens hun laget middagt? Hvis hun laget den, da. Padlet hun virkelig kano?Sånn midt på dagen, sammen med pappaen? Og badet hun virkelig fra svaberg, der ingen barnevogner kommer til?
Jo, både mammaen og babyen synes igrunn, at sommerferie, det er der det jammen lett å venne seg til. Men ikke så lett å venne seg av med.
Det blir flere ferier! Og etterhvert oppdager dere at hverdager er ålreit, det og:)
SvarSlett