Sambomannen og jeg liker å leke med ord. Finne på nye ord. Vi, eventuelt jeg, innbiler oss selvsagt at dette gjør oss veldig morsomme og interessante. Også er det jo bondende for forholdet da, å ha sitt eget språk liksom. Vi er veldig glade i navnet Ulf, det gjør seg så godt bakpå andre ord. Synes vi. Bestulf, Dustulf, Snillulf, Penulf, Sinnaulf, alt etter dagsformen til både sender og mottaker.
For omverdenen derimot, fremstår muligens disse ordkrøllene som temmelig teite. Muligens evneveike. Jeg forteller nemlig stadig mine venninner at Anna er så glad i kombinasjonen banan og advokado. Jeg er stadig på jakt etter kaspers på butikken. Og, jeg har blitt riktig så flink til å bake foccarasja
Tvilsomt, jeg vet.
Men hva er vel hverdagen uten litt sprell?
onsdag 31. august 2011
lørdag 27. august 2011
Slitsomt heldig
Noen dager er liksom kjipere enn andre dager. Lengre. Som når pappaen må jobbe sent, og babyen slett ikke har tenkt til å sove på dagen. Kanskje har sovet dårlig om natten, alle tre. Om du da plusser på store mengder høyst nødvendig husarbeid, så har du en dag av det kjiplange slaget.
Da hender det at jeg freser. For jeg vet nok hvordan pappaen koser seg der han sitter på jobb. Med overtidssushi, all verdens arbeidsro og evig tilgang på fancy kaffe. Om jeg vet. Så jeg sender telepatikse fresninger i retning den jobbende mannen. Han som er så heldig å få gå i dress og møte andre folk hver dag.
Jeg freser gjennom vaskemaskinene som settes på en etter en. Stappulle av klær i miniatyrstørrelse. Gjennom klærne på tørkestativet som skal brettes slik at det blir plass til nye. Jeg freser gjennom støvsugeren, som ikke klarer å spise all støvet. Og jeg freser gjennom bæsjebleiene som havner i søpla. På butikken freser jeg også, kanskje ikke så telepatisk lenger. Jeg freser mot hyllene som ikke vil fortelle meg hva jeg skal ha til middag. Denne middagen som jeg uansett må spise alene. Og jeg freser gjennom grytene. Mot maten min som blir kald, fordi andres matbehov ble sterkere enn mine. Når babyen endelig har sovnet, freser jeg mot lekene som må ryddes, stellebagen som må ompakkes og flaskene som må vaskes og kokes. Kanskje freser jeg mot sofaen før jeg synker ned i den. Mens den siste, og halvhjertede, fresingen sendes mot gangen og joggeskoene som aldri blir brukt. "Dette skal han fasan meg få høre".
Tenker jeg. Helt til han kommer hjem. Og spør om hun har sovnet. Med håp i blikket, selv om han egentlig vet at hun la seg for tre timer siden. Uten å ta av seg de bråkete dresskoene lister han seg inn på rommet hennes, og blir stående og betrakte den sovende babyen. Lengselsfullt. Spør hva hun har gjort i dag. Hva vi jentene har gjort i dag.
Og jeg vet at jeg er heldig. At han gjerne ville byttet med meg. At jeg må bli flinkere til å huske at jeg er heldig.
At denne tiden får vi, hun og jeg, aldri igjen.
Da hender det at jeg freser. For jeg vet nok hvordan pappaen koser seg der han sitter på jobb. Med overtidssushi, all verdens arbeidsro og evig tilgang på fancy kaffe. Om jeg vet. Så jeg sender telepatikse fresninger i retning den jobbende mannen. Han som er så heldig å få gå i dress og møte andre folk hver dag.
Jeg freser gjennom vaskemaskinene som settes på en etter en. Stappulle av klær i miniatyrstørrelse. Gjennom klærne på tørkestativet som skal brettes slik at det blir plass til nye. Jeg freser gjennom støvsugeren, som ikke klarer å spise all støvet. Og jeg freser gjennom bæsjebleiene som havner i søpla. På butikken freser jeg også, kanskje ikke så telepatisk lenger. Jeg freser mot hyllene som ikke vil fortelle meg hva jeg skal ha til middag. Denne middagen som jeg uansett må spise alene. Og jeg freser gjennom grytene. Mot maten min som blir kald, fordi andres matbehov ble sterkere enn mine. Når babyen endelig har sovnet, freser jeg mot lekene som må ryddes, stellebagen som må ompakkes og flaskene som må vaskes og kokes. Kanskje freser jeg mot sofaen før jeg synker ned i den. Mens den siste, og halvhjertede, fresingen sendes mot gangen og joggeskoene som aldri blir brukt. "Dette skal han fasan meg få høre".
Tenker jeg. Helt til han kommer hjem. Og spør om hun har sovnet. Med håp i blikket, selv om han egentlig vet at hun la seg for tre timer siden. Uten å ta av seg de bråkete dresskoene lister han seg inn på rommet hennes, og blir stående og betrakte den sovende babyen. Lengselsfullt. Spør hva hun har gjort i dag. Hva vi jentene har gjort i dag.
Og jeg vet at jeg er heldig. At han gjerne ville byttet med meg. At jeg må bli flinkere til å huske at jeg er heldig.
At denne tiden får vi, hun og jeg, aldri igjen.
fredag 12. august 2011
Bukseløs
Jeg ville så gjerne kalle dette innlegget for "ammetåke". Men, det hadde vært løgn. Det er grenser for hvor langt jeg kan tyne denne tåka. Med en baby som sover hele natten, og som ellers er ganske så forutsigbar, må jeg vel si at tåka begynner å lette. At jeg begynner å få taket på ting. Som det å pakke seg ut av leiligheten og ut på trilletur. Man skulle i hvert fall tro at jeg evnet å kle på meg. Skikkelig og anstendig.
Vel. Det var her om dagen det skjedde. Vi skulle ut på tur, Anna og jeg. Anna var lei. Jeg var svett. Mens babyen hylte, løp jeg rundt og sanket alle tingene vi trengte. Tåteflaske, vannflaske, banan og regntrekk. Pusset tennene mens jeg knøt skoene. "Snart klar, vennen, mamma skal bare tisse". På do innså jeg imidlertid at den kortkorte shorsten jeg svinset rundt i, ikke egnet seg for trilletur i regnet. Av med shortsen, uten å ta av skoene, mens jeg tisset. Perfekt. Men, smokken! Jeg holdt på å glemme smokken! Med smokken trygt plassert i en vidåpen hylemunn, duret vi ut døra og inn i heisen. Fjerde etasje, tredje etasje, andre etasje..det kunne ikke gå fort nok, i følge babyen. I det vi passerte andre etasje demret det for meg at jeg hadde glemt noe. Et eller annet. En kjapp kikk nedover meg selv... Og joda, der stod jeg, i olajakke, skjorte, truse og converse. Null bukse. Bukseløs.
Om noen så meg? Nei, faktisk ikke! Men hva i all verden skylder jeg på nå, som jeg ikke lenger har tåka å skylde på? Ingen ting, tydeligvis. For i følge folk i min nære omgangskrets tyder slike forglemmelser heller på at jeg begynner å bli meg selv igjen.
Det er typisk Carina å være glemsk.
Vel. Det var her om dagen det skjedde. Vi skulle ut på tur, Anna og jeg. Anna var lei. Jeg var svett. Mens babyen hylte, løp jeg rundt og sanket alle tingene vi trengte. Tåteflaske, vannflaske, banan og regntrekk. Pusset tennene mens jeg knøt skoene. "Snart klar, vennen, mamma skal bare tisse". På do innså jeg imidlertid at den kortkorte shorsten jeg svinset rundt i, ikke egnet seg for trilletur i regnet. Av med shortsen, uten å ta av skoene, mens jeg tisset. Perfekt. Men, smokken! Jeg holdt på å glemme smokken! Med smokken trygt plassert i en vidåpen hylemunn, duret vi ut døra og inn i heisen. Fjerde etasje, tredje etasje, andre etasje..det kunne ikke gå fort nok, i følge babyen. I det vi passerte andre etasje demret det for meg at jeg hadde glemt noe. Et eller annet. En kjapp kikk nedover meg selv... Og joda, der stod jeg, i olajakke, skjorte, truse og converse. Null bukse. Bukseløs.
Om noen så meg? Nei, faktisk ikke! Men hva i all verden skylder jeg på nå, som jeg ikke lenger har tåka å skylde på? Ingen ting, tydeligvis. For i følge folk i min nære omgangskrets tyder slike forglemmelser heller på at jeg begynner å bli meg selv igjen.
Det er typisk Carina å være glemsk.
onsdag 10. august 2011
Hverdag?
Vi er liksom litt i sjokk om dagen, babyen og jeg. Hverdagssjokk. Pappaen også, men han er jo tross alt voksen nok til å snakke for seg selv. Babyen ser seg stadig om etter andre. Etter tanter som kan leke med henne. Synge for henne. Etter mormorer som kan bysse henne i søvn, helst tre timer etter at hun egentlig la seg. Farfarer som kan trille henne. Etter noen som kan gi henne lekene hun kaster på gulvet. Som kommer med en gang hun roper på dem. Etter pappaer som gledelg står opp med henne, uansett når hun våkner. Ja, hvor er pappa? Og, hvor tok den sommerfriske og opplagte mammaen hennes veien?
Det lurer mammaen på også. Som babyen ser hun seg om etter andre. Pleide det ikke å være noen her mens hun dusjet? Og mens hun laget middagt? Hvis hun laget den, da. Padlet hun virkelig kano?Sånn midt på dagen, sammen med pappaen? Og badet hun virkelig fra svaberg, der ingen barnevogner kommer til?
Jo, både mammaen og babyen synes igrunn, at sommerferie, det er der det jammen lett å venne seg til. Men ikke så lett å venne seg av med.
Det lurer mammaen på også. Som babyen ser hun seg om etter andre. Pleide det ikke å være noen her mens hun dusjet? Og mens hun laget middagt? Hvis hun laget den, da. Padlet hun virkelig kano?Sånn midt på dagen, sammen med pappaen? Og badet hun virkelig fra svaberg, der ingen barnevogner kommer til?
Jo, både mammaen og babyen synes igrunn, at sommerferie, det er der det jammen lett å venne seg til. Men ikke så lett å venne seg av med.
søndag 7. august 2011
Oslo
Jeg ville så gjerne skrive om det skjedde Norge 22 juli. Noe sant, noe riktig. Jeg ville skrive av meg alle følelsene. Slik som jeg pleier. Men jeg klarte ikke. Selv om jeg prøvde, igjen og igjen.
Vi satt på hytta i Sandefjord og betraktet et Oslo vi ikke kjente igjen. Vårt Oslo. Og et helvete på en øy, som jeg aldri vil kunne forstå. Takknemlige for at vi var trygge, og for at ingen vi kjenner var kommet fysisk til skade. Visste at vi var heldige. Vi var trygt hjemme i vår felles barndomsby, samtidig som vi lengtet etter det egentlige hjemmet vårt. Lengtet etter Oslo.
Og nå, nå er vi tilbake. I leiligheten, i hvert fall. Oslo har vi ikke rukket å betrakte enda. Det skal vi gjøre i morgen, babyen og jeg, pappaen skal på jobb.
Jeg tror det kan bli fint. For jeg har noe å fortelle byen vår. Nemlig, at midt oppi alt det triste, finnes det små mennesker som er lykkelig uvitende om det som skjer. Jeg kjenner en av dem. Ei lita frøken, som har blitt så stor de fire ukene vi har vært borte. Så stor at hun flyttet rett inn på eget rom da vi kom tilbake. Som endelig har lært seg å spise grøt. Og annen mat. Som har vokst ut av alle ferieklærne sine. Og kurven sin. Og vogna si. Som prater som en foss. Og som nesten kan sitte. Hun vil i hvert fall kun sitte, og prøver igjen og igjen. Stolt, iherdig og trassig holder hun seg oppe. Som spiser maten sin i barnestol, ved voksenbordet. Som har vært på overnattingsbesøk, uten mamma og pappa. Ei lita frøken som ikke finnes sjenert, som elsker andre mennesker, og som smiler til alle.
I morgen skal hun smile til alle vi passerer på vår Oslovei.
Vi satt på hytta i Sandefjord og betraktet et Oslo vi ikke kjente igjen. Vårt Oslo. Og et helvete på en øy, som jeg aldri vil kunne forstå. Takknemlige for at vi var trygge, og for at ingen vi kjenner var kommet fysisk til skade. Visste at vi var heldige. Vi var trygt hjemme i vår felles barndomsby, samtidig som vi lengtet etter det egentlige hjemmet vårt. Lengtet etter Oslo.
Og nå, nå er vi tilbake. I leiligheten, i hvert fall. Oslo har vi ikke rukket å betrakte enda. Det skal vi gjøre i morgen, babyen og jeg, pappaen skal på jobb.
Jeg tror det kan bli fint. For jeg har noe å fortelle byen vår. Nemlig, at midt oppi alt det triste, finnes det små mennesker som er lykkelig uvitende om det som skjer. Jeg kjenner en av dem. Ei lita frøken, som har blitt så stor de fire ukene vi har vært borte. Så stor at hun flyttet rett inn på eget rom da vi kom tilbake. Som endelig har lært seg å spise grøt. Og annen mat. Som har vokst ut av alle ferieklærne sine. Og kurven sin. Og vogna si. Som prater som en foss. Og som nesten kan sitte. Hun vil i hvert fall kun sitte, og prøver igjen og igjen. Stolt, iherdig og trassig holder hun seg oppe. Som spiser maten sin i barnestol, ved voksenbordet. Som har vært på overnattingsbesøk, uten mamma og pappa. Ei lita frøken som ikke finnes sjenert, som elsker andre mennesker, og som smiler til alle.
I morgen skal hun smile til alle vi passerer på vår Oslovei.