Fire

- Er du nervøs, spør hun. - Ja, svarer jeg. Vet at det synes. Legger meg på benken, løfter genseren og drar buksa lenger ned. Hører meg selv snakke. Fortelle. Vet at jeg gjør det for å ikke tenke på det som skjer. Vet at jeg snakker fort. Hele tiden mens jeg kjenner at hun søker.

Og plutselig hører vi det. Et lite hjerte som banker. Så høyt og så fort. Så fast. Så riktig. Et bittelite hjerte som forhåpentligvis skal vokse seg stort og sterkt. Inni meg. Sammen med oss.

For vi skal bli fire.

Husker du?

Jo da, så tar man flest bilder av de fine dagene. De perfekte stundene. Av røde kinn og frisk luft. Turklær og kakaokopper. Blått hav og fiskestenger. Pepperkakeformer og nonstop. Gode venner. Bare smil. Ingen bilder av kranglene i forkant. Av de som ikke ville på tur. Som ikke ville kle på seg. Eller det som skjedde rett etter at bildet ble tatt. Kakaokoppen som veltet og hun som nektet å innse at det var tomt.  

 Men etter det igjen, så nærmer det seg kanskje jul. Og kanskje skal man lage fotobøker. Og da finner man alle stundene man hadde glemt. For det var den turen var det ikke, hvor vi gikk så langt? Da det var så varmt. Og husker du at vi ble solbrent på nesa? Eller den pepperkakedeigen som aldri tok slutt? Den påsketuren vi badet i havet. Den fisketuren hvor hun ville slippe all fisken ut i havet igjen.

 Og da er det jo de stundene man vil se. For de andre, de man glemmer å ta bilde av, de er jo hele tiden, innimellom.

A

De er over alt. Disse a-ene. Med vaklete kulepenn på alle papirer. Også de som skal leveres på jobb. Med spiss topp. Eller rund. Alltid opp ned. Med tykk penn på tavla. Umulig å vaske bort. Inni genseren. Og med sprittusj på veggen.

Helg

Og forrige helg var jeg på hyttetur. Jentetur. Venninnetur. Det var ankomst i mørket. Gjensynsglede. Stearinlys over alt. Sene middager. Vin. Timeslange frokoster. Fjellturer uten noen som måtte bæres. Bare lange samtaler. Bok. Spill. Pølser på bål. Regn. Og innimellom fornøyde oppdateringer fra de to der hjemme. Savn uten hast om å komme meg hjem.

Det var en slik helg som jeg tar med meg inn i den neste.
God helg!

Alltid

Der jeg gikk og ventet for fire år siden visste jeg litt. Men ikke mye. Jeg visste ikke om denne konstante nærheten. Den som holdt på å kvele meg i starten. Den lille kroppen alltid tilkoblet min. Følelsen av å ikke kunne trekke pusten. Av å bli spist opp. Av å ikke finne meg selv.

Og da, da visste jeg ikke at jeg skulle bli vant til det. En liten hånd i min på vei hjem. En kropp tett inntil min i sofaen. Som gjemmer seg bak meg når mye er nytt. En varm kropp midt på natten. Da visste jeg ikke at det skulle bli selve tryggheten min. Det viktigste.

 Og nå, nå vet jeg vel ikke at det ikke alltid skal være konstant.

Alle

Hun er på vei inn på kjøkkenet. Har sett at jeg spiser perletomater, og vil hente til oss begge. - To til hver, sier hun. - Så blir det likt. Runder hjørnet. Men kommer tilbake med bare to tomater. Forklarer at det kun var tre igjen og ikke nok til to til hver. - Så da blir det bare en. Også sparer vi den siste til pappa. Jeg ler. Sier at hun kan ta to og jeg en, jeg har jo allerede spist mange. Men da blir hun streng. Ser på meg. - Hva med pappa, da? Han må også få. Alle må få.

Så alle fikk. Selv om jeg spiste den siste etter at hun sovnet. Før pappaen kom hjem. Men det er jo tanken som teller.