Ikke for deg

Vi er egentlig ferdig. Har fått tilbake nøkkelen og er på vei ut. Det er varmt inni alle uteklærne og jeg angrer på at jeg ikke tok av meg jakken. Hånda som holder min har fortsatt på seg vott. Lue og full utedress. Da kommer jeg på at jeg burde vise henne verkstedet. Så vi snur og går lenger inn i rommet, til det store vinduet. Jeg løfter henne opp så hun kan se. Og vi ser. På bilene. De som står på gulvet. Og de som henger i taket. På de tre mennene i kjeledress. Hun lurer på hva alt heter, hva alt er. Jeg kan selvsagt ikke svare på noe. Men skulle ønske jeg kunne. Jeg prøver å sette henne ned. Hun vil ikke, vil se mer. Egentlig vil hun inn dit.  I det armene mine ikke klarer mer, og vi har blitt enige om å komme tilbake en annen gang, kommer en av de kjeledresskledte ut. Han ler, har sett oss hele tiden. - Er det gutt eller jente, spør han. Hun enser ham ikke, for opptatt med å kikke.  - Jente, svarer jeg.  - Da er ikke dette noe for henne. Her blir man skitten. Sier han og forsvinner inn døra bak oss.  - Hva sa mannen, mamma? Spør hun i det jeg setter henne ned på gulvet.  – Ingen ting vennen min, svarer jeg. Tar handa hennes, og begynner å gå. - Ingen verdens ting.

 

Bra

Støvsugeren overdøver alle lydene rundt meg. Til og med vaskemaskinen. Jeg drar i ledningen, styrer  lenger inn i rommet. Ser hvordan ris og brødsmuler forsvinner. Fordufter. Plutselig står hun foran meg. Med våt lugg og rosa klut i handa. Jeg leter med foten etter støvsugeren. Skrur den av.

-Går det bra med deg her inne? Spør hun. Ser på meg. Og jeg må snu meg bort for at hun ikke skal se at jeg ler. At jeg gjenkjenner spørsmålet. 

- Ja, svarer jeg. - Det går bra med meg. Hva med deg?

Men hun har allerede løpt tilbake til rommet sitt. Jeg skrur på støvsugeren igjen. Søker mot smulene. Og bestemmer meg for å ikke sjekke hvorfor hun er våt i luggen.





God helg. :)

Mamma

Det er lett å glemme seg innimellom. Miste fokus. Som når andre mammaer forteller at for syke barn, da er det bare mamma som gjelder. Og hele verden ser ut til å nikke samtykkende. Akkurat, slik er det. Mamma er best.

Da er det jo lett å tenke at man ikke er særlig kjærlig. Elskverdig. Ordentlig mamma.

Men det er jo ikke slik det er. Det er ikke det at hun ikke vil ha mamma. Hun vil ha mamma. Eller pappa. Begge to. En av oss.

Mammarådet

I november var det tre å siden jeg publiserte mitt første innlegg her på bloggen. Den gang hadde jeg egentlig ingen klare planer for form eller innhold. Annet enn at bloggen kun skulle inneholde tekst. Ingen bilder. Og, viktigst av alt, ingen, absolutt ingen, skulle vite at jeg blogget.  I hvert fall ingen jeg kjente.

Det funket en stund. Til Mannen kom over noen skriblerier på PC`en min. (Sånn i ettertid kan det selvsagt problematiseres at han ikke selv var klar over at han var del av en blogg. Men jeg var ung og blogguerfaren den gang.) En venninne gjorde det samme. Mamma fikk høre det av noen som visste, og sendte link til pappaen min. Søsteren min bare visste, Jeg fikk gradvis flere lesere. (Sånn i tillegg til Pia som har hengt med fra første innlegg!). Plutselig fortalte jeg det av meg selv til barselgruppa. Til noen venninner. Og jeg begynte å svare ja da folk spurte om jeg blogget. Jeg linket til og med til bloggen fra Instagram.

Og nå er det faktisk ingen vei tilbake. For nå skal jammen meg skriveriene mine publiseres. I hvert fall ett skriveri. I en bok. En Aschougbok.

Ja, jeg er en av bidragsyterne i boka "Mammarådet". Mange av dere har nok allerede hørt om boka. Men det er altså en antologi, satt sammen av 16  kvinnelige bloggere. 16, dyktige, kvinnelige bloggere! Som på hver vår måte tar for oss mammarollen i 2014. Med temaer som besteforeldres rolle i oppdragelsen, ufrivillig barnløshet, 3D ultralyd, kroppspress etter fødsel og eksponering av barna på nett. Blant annet. Det er flinke Susanne Kaluza, som sammen med Aschoug forlag har stått for utvelgelsen av tekstene.

Og min tekst fikk altså være med. Og det er skikkelig, skikkelig stas. Og ikke minst skummelt. Skikkelig skummelt. Men først og fremst stas.

Begynnelsen av februar altså, håper du vil lese! Jippi!


Du kan lese mer om boka hos Susanne Kaluza her, hvor hun også presenterer en av de andre bidragsyterne. Nemlig dyktige Stine, med bloggen Diaperdiva.  

I går

kunne jeg sove. Men var våken. Fra kjøkkenet hørte jeg hvisking. En kaffetrakter. Asjetter som klirret. Og en stemme som sa - vent, vi må jo tenne lysene.


Og da lukket jeg øynene. For jeg skulle jo egentlig sove.

Tre år

Den morsomste jenta jeg vet om, ber om fart helt opp i skyene når hun sitter på huska. Og mener det.

Den vakreste jenta jeg vet om, har smilehull. Og alltid bustete hår.

Den tøffeste jenta jeg vet om, kjører voksenkaruseller. Og hopper i vannet uten å sjekke om noen tar henne i mot først.

Den staeste jenta jeg vet om, smeller med dørene når hun er sint. Og gjemmer seg under bordet når hun ikke vil gå ut.

Den klokeste jenta jeg vet om, sier at hun elsker deg. Uten å vite hva det betyr. Men allikevel mene det.

Den fineste jenta jeg vet om fyller tre år i dag.


Gratulerer med dagen kjære Annaen vår!

Den dagen

Det burde ha gitt seg til nå ikke sant. Etter tre år. Minsket i hvert fall. Når dagen nærmer seg burde jeg ikke få sug i magen. Klump i halsen. Etter tre år burde jeg snakke om stress. Om kaker. Om motstand mot for mye organisering.


Men det er ikke slik. Ikke i det hele tatt. For etter som vi nærmer oss datoen. Dagen. Så vandrer tankene. På at det bare var oss to før. At nå, nå merket vi det. Og nå, nå dro vi på sykehuset. At for to år siden var hun ett år. Fortsatt en baby. Selv om vi syntes hun var stor. Så stor. Og tenk at det allerede har gått et år siden hun var to år. Da hun egentlig ikke skjønte hva bursdag betydde.


Nå vet hun det. Og jeg også. Og enda er det to dager igjen. 

Natt

En hand hviler på skuldra mi. En fot på låret mitt. Pusten som slipper forbi smokken er varm. Søvnig. Jeg flytter meg forsiktig bakover for å frigjøre luft mellom oss. Plass. Kjenner at jeg ligger helt på kanten. Flytter meg litt til. Og kjenner en hand som tar tak. En kropp som flytter seg inntil meg. - Nå er det virkelig ikke mer plass til meg. Sier jeg. Uten å skjule misnøyen. Håper at en av dem hører meg. Kjenner at handa rundt nakken min griper hardere. At hun kommer nærmere.  - Jeg passer på deg mamma. Jeg holder deg.  

Godt nytt år!

Og takk for følget i 2013! Jeg gleder meg til det nye.

Også tror jeg at jeg er tilbake i bloggemodus nå, altså.