Om å ta vare på

Mammadamen spurte i forrige uke hvordan man kan holde på hverdagslykken? Og det fikk meg til å tenke. For jeg bruker så sjeldent det ordet. Lykkeordet. Det er så stort. Nesten skummelt. Så vanskelig å bruke. Så vanskelig å fylle. Nesten flaut. Også er jeg jo en person som hver uke teller dager mot helg. Til hele dager sammen. Vi tre. Med venner. Og familie.

Samtidig, så skiller jo ikke Hun Lille mellom hverdag og helg. Hun ventet ikke til en lørdag med å ta sine første skritt. Eller si sine første ord. Hun synes løvetannen er like fristende å plukke på en onsdag som en søndag. At søledammene er like interessante på en mandag. Hun har like mye å fortelle under tirsdagsfrokosten, som alle andre dager. Hun skjønner ikke hvorfor mamma ikke vil bruke like lang tid i butikken på en torsdag, som hun og pappa gjør på lørdager.

Og hvordan tar man vare på disse stundene? Disse øyeblikkene? Hvordan fanger man de? Uten å forhøye helgestundene.

Ved å lære av henne. Tenker jeg. Ved å være tilstede. Uansett. Fullstendig. Noe som selvsagt er vanskelig. Umulig. Ikke engang et realistisk, ønskelig mål. Men jeg prøver allikevel. Jeg prøver å være mer tilstede. Slik som henne. Mer. Jeg prøver å oppleve. Holde fast i noe.

Også skriver jeg. Fordi jeg må. For å stoppe opp, observere, sette ord på det selvsagte. På det jeg ser. For å huske. Bevare.

Og her ligger jo paradokset. Tenker jeg. Mellom det å være tilstede og det å betrakte. Og jeg vet at jeg ikke klarer å være tilstede, uten å samtidig trekke meg unna. Betrakte. Skrive. Men jeg tenker aldri at dette, dette må jeg skrive om. Fotelle om. Heller kommer stundene tilbake til meg. Etterpå. Mens jeg bretter klær. Tømmer en oppvaskmaskin. Dusjer. Etter at hun har lagt seg.  Gjør det umulig å ikke skrive de ned. Fordi ordene allerede ligger der. Klare. Og slik husker jeg. Bevarer.


Hvordan gjør du det? Hvordan tar du vare på øyeblikk? Minner?

Søndag

Det er søndag formiddag, og hun har sovnet i voksensenga. Egentlig så pleier hun jo ikke det. Vanligvis sover hun i sin egen seng, eller i vogna. Men i dag har hun sovnet i vår seng.

Og i stua, i sofaen, sitter vi. De voksne. Fordi det er en slik dag. Uten store planer. Bare kaffe, aviser og radio. Ullteppe selv om det er mai. Kanskje burde vi planlegge uka som kommer, sette på en vask. Brette noen klær. Men vi blir sittende med avisene. Og etter hvert så lytter vi. Etter lyden. Av nakne føtter som treffer gulvet. Som tasser ut i stua. Med svette krøller og bamse under armen. Smil bak smokken. Klar på ny.

Og jeg tenker, at denne lyden, er det jeg kommer til å huske best. Og savne mest. 

Hjemmepappa

Jeg klarer ikke slippe dette med Sjømannspappaen.  I det jeg bygger min egen familie, leter etter vår form, er det umulig å ikke tenke tilbake. Sammenligne. Med dette som som er så veldig annerledes. Men som føltes som en selvfølge da. Som den eneste måten å være familie på. Og man skulle kanskje tro at jeg tenkte at slik vil jeg absolutt ikke ha det selv. En pappa som er borte annen hver måned. Men jeg husker det ikke slik. Jeg husker en pappa som var hjemme. Tilstede. Hele dager. Mamma husker kanskje mer. Og annerledes. Ja, også gjør jeg meg jo noen tanker om å ha vokst opp i en familie hvor mamma og pappa gjorde de samme tingene. En familie hvor pappa smurte frokost og pakket matpakker. Som vasket hus. Klær. Som fylte frysen med fiskekaker. Laget verdens beste kjøttkaker. Som var hjemme da jeg kom fra skolen. Og som hadde middagen klar til mamma kom fra jobb. For det er visst ingen selvfølge det heller. Selv om jeg trodde det.