tirsdag 9. oktober 2012

Sin egen verden

En av mine favorittider i løpet av dagen, er barnehagehentetid. Og da tenker jeg ikke på selve hentingen, gjenforeningen. Den kan, når sant skal sies, fortone seg ganske svett og sutrete. Jeg tenker på tiden før. Før Anna får øye på meg. Når det kun er jeg som ser henne.

Slik som når jeg kommer opp trappa, inn i gangen, og ser at hun klemmer en av de andre barna. At de snakker sammen, på sitt eget språk. Eller når jeg kommer inn porten, og ser en liten lilla parkdress som henger over en vippehest. Som iherdig prøver å komme seg opp på hesten, mens hun sparker og drar alt hun kan. En liten, men stor, jente som ikke enser noe annet enn seg selv og hesten.

Disse øyeblikkene er egentlig ikke mine. De er hennes. Og det er derfor de er så fine. Fordi de gir innblikk i hennes verden. I hennes dag. Den hun ikke kan fortelle om enda. Den hvor hun er stor og flink og selvstendig. Den uten mamma og pappa. 

4 kommentarer:

  1. Jeg synes også det er fint å stå å betrakte dattera mi når jeg henter henne. Med en gang hun ser meg, forandrer hun seg, og blir "liten" og mammaklemmende. Det er fint å se henne som stor og lekende. De voksne i barnehagen er kjappe med å si "Se, der er mamma!" - skulle ønske de kunne vente med det...

    SvarSlett
  2. Så sant. Jeg sniker meg også innpå noen ganger bare for å se og høre. Og så hender det at jeg husker sammen med en eller to unger i den store, store huska, og det er også fint. :)

    SvarSlett
  3. Du skriver så fint om så gjenkjennelige situasjoner!

    SvarSlett
  4. Så fint å tenke på at rundt om kring i alle barnehager står det foreldre og betrakter sine håpefulle, mens de håper på at de ansatte ikke skal avsløre oss:)

    SvarSlett

Hei! Takk for at du legger igjen et lite spor etter deg.