tirsdag 23. oktober 2012

Kjært barn

Kjært barn har som kjent mange navn. Og vårt barn er selvsagt inget unntak. Spesielt mellom pappaen og meg har det florert med navn. Helt nyoppdaget, inni magen, het hun Reka. Rett og slett fordi det lille livet der inne mest av alt lignet på en svømmende reke. Etter hvert som hun ble mer seg selv, og det å bli seg selv blant annet skulle innebære det å være jente, fikk hun det litt mer flatterende navnet Tulla. Så ble det bestemt at Tulla skulle hete Anna. Og Anna ble hun kalt helt til hun kom til verden. For da ble hun nemlig bare Babyen. Yndlingsnavnet, som stadfestet posisjonen i familien. Mamma, Pappa og Babyen. Kosebabyen, Vakrebabyen, Sinnababyen. Vår baby. Som plutselig ikke var en baby lenger, men en stor jente. Som ikke kunne bli kalt Babyen lenger. Og selv om vi er innom både Bøllefrø, Lillevenn, Bustetroll, Vakringen og Sjefa, er vi også tilbake til Anna. Dette navnet som bare blir vakrere og vakrere, synes vi. Ja, også det mest passende å lære bort, da.

Og aldri er navnet hennes så vakkert som når hun selv sier det. A-næ.
Så forsiktig, så prøvende, så mykt. Så riktig. Så henne. Og så inderlig vakkert.

1 kommentar:

  1. hei, kjære deg! tusen takk for besøk og kommentar for ei stund tilbake. så fine ord :) jeg er ofte innom til deg og titter. selv om lillejenta mi er litt mindre enn di, kjenner jeg meg ofte igjen i det du skriver.
    varm hilsen fra Stina.

    SvarSlett

Hei! Takk for at du legger igjen et lite spor etter deg.