Jeg husker veldig godt det første møtet. Det var februar, kaldt ute og veldig fristende å bli inne. Møtet begynte kl 12. Forberedelsene kl 9. Amming. Bleier, man kan vel skifte der? Flaske med melk. Skift til liten. Hadde hun nok på seg? Skift til stor. Kunne jeg forresten gå slik? Smokk. Mer amming. Tre lag med ull på den den fire uker gamle kroppen, og dobbelt sett med ullinnlegg på mor. 3 timer, god tid. Likevel kom vi kvart over 12. Og da var de andre allerede på plass. Barselgruppa. 7 fremmede damer i en ring, med vognbager ved siden av seg.
"Det er viktig at dette ikke blir en skrytearena," sa helsesøster. Og spurte hvordan vi hadde det. Hva vi syntes. "Jeg syntes det er ganske tøft," sa jeg, "Ja," sa de andre. Og slik ble vi kjent. Ikke ved å syte og klage. Men ved å snakke. Være ærlige. "En fast dag i uken" er lurt, sa tobarnsmammaen. "Javel," sa vi andre.
Så en dag i uken fortsatte vi å snakke. Være ærlige. Om det kjedelige. Og det morsomme. Mest det morsomme. Om det store. Og det lille. Om ullvotter, barseltårer, utslett og sovestilling. Flasker og gulp. Noen ganger fikk man med seg praten, andre ganger måtte man mate, vugge og gå. Og det er lett å le av det nå. Av samtaleemnene. Av at vi kunne bli så engasjert i det banale, i bleier, sår og salver. Men akkurat da var det godt, å la seg selv fokusere på det lille. Som ikke var banalt, men nytt. Snakke seg frem. Le seg frem.
Og etterhvert hevet vi blikkene. Og ble kjent med hverandre som mer enn mammaene-til. Mer som mammaene med jobb, utdannelser og interesser. Og de små vokste fra uke til uke. Til de ble veldig store. Og veldig kjente.
For fortsatt møtes vi. Ikke en gang i uken, og ikke på dagen. Men innimellom. Og ikke bare fordi vi er mammaer.
Og best av alt, er at det ikke lenger er bare de voksne som står for snakkingen
"Det er viktig at dette ikke blir en skrytearena," sa helsesøster. Og spurte hvordan vi hadde det. Hva vi syntes. "Jeg syntes det er ganske tøft," sa jeg, "Ja," sa de andre. Og slik ble vi kjent. Ikke ved å syte og klage. Men ved å snakke. Være ærlige. "En fast dag i uken" er lurt, sa tobarnsmammaen. "Javel," sa vi andre.
Så en dag i uken fortsatte vi å snakke. Være ærlige. Om det kjedelige. Og det morsomme. Mest det morsomme. Om det store. Og det lille. Om ullvotter, barseltårer, utslett og sovestilling. Flasker og gulp. Noen ganger fikk man med seg praten, andre ganger måtte man mate, vugge og gå. Og det er lett å le av det nå. Av samtaleemnene. Av at vi kunne bli så engasjert i det banale, i bleier, sår og salver. Men akkurat da var det godt, å la seg selv fokusere på det lille. Som ikke var banalt, men nytt. Snakke seg frem. Le seg frem.
Og etterhvert hevet vi blikkene. Og ble kjent med hverandre som mer enn mammaene-til. Mer som mammaene med jobb, utdannelser og interesser. Og de små vokste fra uke til uke. Til de ble veldig store. Og veldig kjente.
For fortsatt møtes vi. Ikke en gang i uken, og ikke på dagen. Men innimellom. Og ikke bare fordi vi er mammaer.
Og best av alt, er at det ikke lenger er bare de voksne som står for snakkingen
jeg tror at barselgrupper kan være en ressurs, og en glede. I min kommuns ble det ikke startet slike grupper da vi fikk vår lille gutt, men vi gikk på babysang, og ble kjent med mange barn på samme alder der :) Det var også kjekt :)
SvarSlettHer skal jeg snart på første barselgruppetreff. Sterkt å lese dette, jeg kjenner meg igjen i tanker. Og det at alt tar så lang tid! Du skriver fint!!
SvarSlettSkal på samme helsestasjon som deg tror jeg, om dere har bodd på Sandaker hele tiden:)