Trollaktig

Mannen har, som tidligere nevnt, blitt litt sløv på kompliment-fronten etter at han ble pappa. Ikke at han har sluttet å komplimentere, altså. Absolutt ikke. Godordene har bare antatt nye former. Nye metoder, kan man vel si. Som for eksempel å minne om hvor ille ting faktisk kunne ha vært.

Slik som i dag.
Anna er febersyk . Utover dagen har jeg derfor overbevist både mannen og meg selv om at jeg også begynner å bli syk. Omgangssyk, til og med. Det er derfor ikke vanskelig å bli enige om at jeg burde sove litt, sånn selv om det var er på dagen.

Som sagt, så gjort, jeg finner senga. En times tid senere våkner jeg, føler meg bedre, og står opp. Fornøyd med situasjonen.
I hvert fall til jeg ser meg selv i speilet.

"Jeg ser jo ut som et troll,"sier jeg forferdet til mannen mens jeg stirrer meg selv intenst inn i øynene.
"Troll?"
"Ja, med bustehår og helt sort under øynene."
Mens jeg drar øyehuden så langt jeg kan nedover kinnene, har mannen kommet bort til speilet han også. Han løfter håret mitt, smiler, og ser meg inn i øynene i speilet. Som jeg lukker, forventningsfullt, jeg kan kjenne det på meg at han skal si noe fint.
"Troll? Troll har jo trær i nesa."


Nettopp.
Jeg har ikke trær i nesa. Og jeg er jo skilt-tynn.
Så jeg burde ikke klage, jeg er enig i det.