Bookingsavhengig

Jeg har jo tidligere hevdet at jeg ikke har noen avhengighestproblemer.

Det er, når sant skal sies, ikke helt korrekt. Jeg har nemlig fått meg iPhone. Og, med den følger det Apps. Slike som SATS sin App, for å nevne en. Eller bookings-Appen, som den burde hete. For jeg booker og jeg booker. Og jeg avbooker. Og booker på nytt. Trygt plassert i sofaen finner jeg Pulse på mandag, Core på onsdag, og Yoga på torsdag. Og føler meg lekrere for hvert trrykk jeg gjør. Jeg kjenner magen skrumpe og bena fastne. Formen stiger, og proppet med god samvittighet konstaterer jeg en fullbooket kommende uke. Dermed er det bare å gå løs på neste uke.

At pulstimen på mandag kræsjer med en middagsavtale, bekymrer meg ikke nevneverdig. Ei heller at yogatimen foregår mens mannen er på jobb, sånn selv om barnepassopplegget som tilbys ikke har fungert helt optimalt. Så lenge jeg husker å avbooke innen en time før oppstart, er det ingen fare. Da er det bare å finne erstatningsbookinger.

Men altså, noen bookinger møter jeg faktisk opp på. Spinning onsdag og fredag kl 6.30, for eksempel.
For der har du nemlig løsningen ahengighetsproblemet: Å booke timer så tidlig at jeg ikke orker å stå opp enda tidligere for å avbooke de.

Genialt. Men hva jeg skal gjøre med Storm-App-avhengigheten, derimot, har jeg ikke funnet noen løsning på. 

God natt

Man skal legge en liten frøken for kvelden. Man har servert melk, pusset tenner og sunget "So ro". Slik som alle kvelder. Tredd vanter på hendene så hun ikke skal pirke på brennkopper som gror. Pakket dynen godt rundt henne, selv om man vet at hun vil kravle ut av den med en gang. Og så, i det man sier god natt, sov godt lille venn, får man et smil tilbake. Og vinking. Og mer vinking.

Og da skal man være glad, ikke sant? Fordi man er heldig, som har et barn som er så lett å legge, stort sett alltid. Glad for at hun forhåpentligvis er trygg. For at man ikke må vugge og synge i evigheter. Trøste. Rugge. Vandre.

Og det er man jo. Spesielt på lange dager er man det.
Men, man er også litt satt ut. Truffet av tillitten i smilet hennes. Av tanken på at hun ikke har noe annet valg enn å følge oss, de voksne. At hun ikke kan annet enn å stole på oss. Stole på at vi er der i morgen også. At vi passer på henne, også når hun sover. Alltid.

Og akkurat da, i det man lukker døren, da har man egentlig mest lyst til å snu, gå tilbake og løfte henne opp igjen. Holde tett, tett, tett. Og forsikre enda en gang om at hun kan det.
Stole på oss.

Minnespinn

Anna har tre samlere i familien. En farmor, en mormor og en oldemor. Disse damene tar vare på det rareste og kaster ingenting. Heldigvis. For slik har det seg nemlig at hun kunne dra hjem fra sykehuset i nøyaktig samme hente-antrekk som mammaen brukte på sin hjemtur, 28 år tidligere. Vasket og presset av oldemor, så klart. Den samme damen som sydde nye bånd på min gamle yndlingssmekke, og leverte den sammen med en potte. Slik har det seg også at pappas gamle ransel allerede henger ventende og klar for utflukter. Mens hans gamle kjelke fikk luftet seg i vinter.

Og, slik har det seg at her om dagen flyttet to røde stoler og en  komfyr inn på rommet til Anna. Alle tre av den  velbrukte sorten. Stolene er fra Ikea, og kan sikkert kjøpes den dag i dag. Komfyren skaller maling, og kom sammen med et lite lass falmede gryter, kopper og bestikk. Samt plastikk-pølser, plastikk-burger og plastikk-chips. Ikke akkurat den slags lekemat som dagens økokorrekte-foreldre kjøper, med andre ord. Men, så kan man jo flotte seg litt, da, og forklare at man vil lære barnet om de riktige verdiene. At nytt ikke alltid er best, og at gjenbruk er bra. For både lommebok og miljø. Og avslutte med spørsmål av typen "hva skjer med barn som får alt de peker på?".

Den slags forklaring er, i denne sammenheng, kun jåleri. Løgn, i grunn. For, årsaken til at både komfyr og stoler har flyttet inn til Anna, er nok heller tankespinnet akkurat disse tingene setter i gang hos tingenes tidligere eier. Komfyren for eksempel, sender tankene tilbake til en gavmild onkel. Som ikke finnes lenger. Men som hver januar tok med seg et spent bursdagsbarn til lekebutikken, og lot henne velge seg en gave.  En hvilken som helst gave, faktisk, og altså en drømmesituasjon for en hver bursdagsdronning med lite kunnskaper om prisforhold. Og stolene, de sender tankene til en gammel nabo-bestevenninne, med kort vei til daglige kaffeslabberaser. Til luftmiddager. Men mest minner de om en sjømanns-pappa. Som etter måneder på sjøen ble dratt rett inn på rommet til en lillesøster full av savn. De minner om en liten og bestemt hånd som lukket døren og lot mamma og storesøsteren vente humrende, men like savnende, utenfor. Pappa var hennes nå, nemlig.

Og alt dette kan man tenke seg tilbake til, mens man sitter på en småvond rød stol og gomler på bakte rosiner, servert av komfyrens nye eier.
Grunn nok, spør du meg.

Stillstand

Det er stillstand på bloggen for tiden. Noe som skyldes ytre faktorer, altså, og aldeles ikke meg. Faktorer som en kaputt PC, jobbsøking og vår. For å nevne noe.

Jeg, derimot, har hodet fullt av blogg-utkast. Noen har jeg faktisk skrevet ned i kladdeboka. Fordi det ser så tøft ut med penn og papir på kafe.

Men, inntil jeg får fikset de tekniske problemene, kan jeg jo ønske alle damer en fortsatt god kvinnedag. Gratulerer med dagen. Håper dere har markert den.