Bukseløs

Jeg ville så gjerne kalle dette innlegget for "ammetåke". Men, det hadde vært løgn. Det er grenser for hvor langt jeg kan tyne denne tåka. Med en baby som sover hele natten, og som ellers er ganske så forutsigbar, må jeg vel si at tåka begynner å lette. At jeg begynner å få taket på ting. Som det å pakke seg ut av leiligheten og ut på trilletur. Man skulle i hvert fall tro at jeg evnet å kle på meg. Skikkelig og anstendig.

Vel. Det var her om dagen det skjedde. Vi skulle ut på tur, Anna og jeg. Anna var lei. Jeg var svett. Mens babyen hylte, løp jeg rundt og sanket alle tingene vi trengte. Tåteflaske, vannflaske, banan og regntrekk. Pusset tennene mens jeg knøt skoene. "Snart klar, vennen, mamma skal bare tisse". På do innså jeg imidlertid at den kortkorte shorsten jeg svinset rundt i, ikke egnet seg for trilletur i regnet. Av med shortsen, uten å ta av skoene, mens jeg tisset. Perfekt. Men, smokken! Jeg holdt på å glemme smokken! Med smokken trygt plassert i en vidåpen hylemunn, duret vi ut døra og inn i heisen. Fjerde etasje, tredje etasje, andre etasje..det kunne ikke gå fort nok, i følge babyen. I det vi passerte andre etasje demret det for meg at jeg hadde glemt noe. Et eller annet. En kjapp kikk nedover meg selv... Og joda, der stod jeg, i olajakke, skjorte, truse og converse. Null bukse. Bukseløs.

Om noen så meg? Nei, faktisk ikke!  Men hva i all verden skylder jeg på nå, som jeg ikke lenger har tåka å skylde på? Ingen ting, tydeligvis. For i følge folk i min nære omgangskrets tyder slike forglemmelser heller på at jeg begynner å bli meg selv igjen.
Det er typisk Carina å være glemsk.