Daddy Cool

Her om formiddagen var Anna og jeg på kafé. Alene. "Vi" var ganske kule der vi satt, med solbriller, iskaffe og helgens uleste Magasinet. Anna hadde kolleger ved de fleste bord, sovende under solskjermer og myggnettinger, mens jeg hadde mange mammamedsvorne å nikke anerkjennende til. Mammaperm på urbant vis, med andre ord.

Først kom det èn kuling. Så en til.  Du vet, disse pappaene på perm, med store babyer i bæresele, converse og bodumkopp. De slo seg ned ved samme bord, plasserte kidsa i barnestoler, bestilte påfyll til koppene, og fisket opp matglass og termoser med varmt vann. Barna inntok maten på beste vis, ved hjelp av flygende teskjeer og med avsluttende kos på pappas fang.
"Det er så skjønt med menn som har med barna på kafé alene," hvisket nabodamen til sitt kvinnlige kaféfølge, mens hun vugget frem og tilbake på en utålmodig tass.  "Ja!" venninnen var meget enig. "Menn blir liksom kjekkere med barn de". "Mhm", nikket jeg for meg selv ned i avisen. For, pappaene var fine der de satt, med sine håpefulle på fanget. Fine og kule. Og tiltrekkkende.

På vei hjem tok jeg meg i å lure på om jeg hadde samme effekt på de mennene jeg passerte? Joggeskoa, gulpelukta og småpratingen ned i barnevogna, trigget det verpesyken deres, mon tro?