"Det er kjekt med barselgruppene da", sa en smart, og barnløs, venninne da jeg gikk gravid. "Så kan du jo snakke med de når vi blir lei av alt bæsjebleiepratet".
"Smart!" tenkte jeg, også. Da kunne jeg jo fortsette som før. Diskutere smarte, samfunnsaktuelle temaer med venner. Sladre. Mens jeg sparte bæsjepraten til de likesinnede. Spørsmålene.
Men, så sitter man der da. Med spente besøkende som skal hilse på den lille. Som spør hvordan det går. Og det uunngåelige skjer. For, det er jo faktisk bæsjebleiene som skjer. Seks bæsjebleier om dagen? Fint! Da spiser hun, og får i seg nok mat. Ni? For mange? Ingen bæsjebleier på mange dager. På en hel uke? Panikk! Heldigvis veldig normalt det også. Grønne bleier? Ny panikk. Men kanskje ikke så rart da mammaen går på penicillin. Oki. Likevel, tydelig magevond og urolig baby. Så, lite søvn på foreldrene. Trøtt familie, tunge dager. Vedvarende grønne bleier? Stakkars, stakkars magevond baby. Men mer søvn på baby og foreldrene. Mindre trett familie, lettere dager. Bæsjefrie bleier igjen? Hva nå?
Kanskje kunne man jo fortalt de besøkende at man har verdens vakreste baby. Som har smiledilla, og lukter så inderlig godt. Ja, på tross av bæsjebleiene, da. Og som har de største, mest intense øynene som finnes. At hun er best, rett og slett.
Men det kan de jo selv se på den lille jenta de låneholder.
Muligens kunne man jo også fortalt at det, tidvis, er tøft. Overveldende. At tre brystbetennelser, infeksjon og høy feber gjorde at mamma syntes det var vanskelig å være mamma i begynnelsen. At pappa var familiens stolpe. At man ikke rekker å lese aviser. Se TV. Holde seg oppdatert. Og, at man kanskje ikke ønsker det heller, akkurat nå.
Men det ser de nok på den flekkete joggedressbuksa som mammaen ikke har tatt av seg på to uker.
Så, man holder seg til bleiene. For ting er ikke som før.
Heldigvis.
:-)
SvarSlettHer vil nok MANGE mammaer kjenne seg igjen ;-)
Slitsomt, men vil vi bytte? Nei!!
Slapp heldigvis unna brystbetennelser, men sliten til margen mange dager i strekk..å jada!
Grine for ingenting`? hver dag...
Men...det BLIR bedre etterhvert, og ingenting hjelper mer enn et stort smil fra verdens 8.vidunder :-))
klem fra meg
Jepp, det er tøft. Og overveldende. Det har jeg tenkt alle fire ganger. Nå er vesla et og et halvt år, og jeg synes ting er lettere nå. Mer forutsigbart. Men ho sover ikke hele natta, og får mye pupp. Men sånn var det med da andre også, og jeg vet at ting går seg til.
SvarSlettGjenkjennelig mammaliv dette her. Babyfasen er repetetiv og det blir mye inneliv, så kombinert med teflonammehjerne er det ikke rart det tar litt tid før vi klarer å bli fornuftige diskusjonspartnere igjen;-) Fin blogg du har, forresten. Ble tipset om den på en annen blogg og skal defintivt følge med videre :-)
SvarSlett