Min sambomann og jeg har samme etternavn. Sånn helt tilfeldig liksom. “Kjekt da,” sier folk, “så slipper du å skifte etternavn når dere gifter dere”. “Kjekt da,” har jeg tenkt, “så slipper jeg å gifte meg”.
Mhm, gifte meg har jeg nemlig hevdet at jeg aldri skal gjøre. Muligens kan jeg skylde på det å være skilsmissebarn. Og, man trenger da ikke et papir som bevis på sin kjærlighet? Den kan man jo vise på andre måter, liksom. Joda. Som ivrig sosiologistudent lærte jeg også ett og annet om at ekteskap var statens form for tvang og overformynderi. Den uvitende samfunnsborger blir galant styrt bort fra andre samlivsformer, og inn i ekteskapet. Ellerno. Det var korrekte og spenstige argumenter som imponerte på rødvinsnachspiel den gang. Litt vanskeligere argumenter å huske nå.
Gift eller ikke, sambomannen har i tillegg til navnet vi deler, også et litt mer fancy mellonavn. Dette navnet skal også vår datter bære. Så, på postkassen vår ser det ikke bare ut som om vi er gift. Kassa lyver også om at det var fruens navn vi valgte som familienavn, mens mannen fikk beholde “guttenavnet” sitt.
Og akkurat det, det kan faktisk den døsne rødstrømpesosiologen i meg like!
torsdag 24. februar 2011
søndag 20. februar 2011
Bæsj. Og sånn
"Det er kjekt med barselgruppene da", sa en smart, og barnløs, venninne da jeg gikk gravid. "Så kan du jo snakke med de når vi blir lei av alt bæsjebleiepratet".
"Smart!" tenkte jeg, også. Da kunne jeg jo fortsette som før. Diskutere smarte, samfunnsaktuelle temaer med venner. Sladre. Mens jeg sparte bæsjepraten til de likesinnede. Spørsmålene.
Men, så sitter man der da. Med spente besøkende som skal hilse på den lille. Som spør hvordan det går. Og det uunngåelige skjer. For, det er jo faktisk bæsjebleiene som skjer. Seks bæsjebleier om dagen? Fint! Da spiser hun, og får i seg nok mat. Ni? For mange? Ingen bæsjebleier på mange dager. På en hel uke? Panikk! Heldigvis veldig normalt det også. Grønne bleier? Ny panikk. Men kanskje ikke så rart da mammaen går på penicillin. Oki. Likevel, tydelig magevond og urolig baby. Så, lite søvn på foreldrene. Trøtt familie, tunge dager. Vedvarende grønne bleier? Stakkars, stakkars magevond baby. Men mer søvn på baby og foreldrene. Mindre trett familie, lettere dager. Bæsjefrie bleier igjen? Hva nå?
Kanskje kunne man jo fortalt de besøkende at man har verdens vakreste baby. Som har smiledilla, og lukter så inderlig godt. Ja, på tross av bæsjebleiene, da. Og som har de største, mest intense øynene som finnes. At hun er best, rett og slett.
Men det kan de jo selv se på den lille jenta de låneholder.
Muligens kunne man jo også fortalt at det, tidvis, er tøft. Overveldende. At tre brystbetennelser, infeksjon og høy feber gjorde at mamma syntes det var vanskelig å være mamma i begynnelsen. At pappa var familiens stolpe. At man ikke rekker å lese aviser. Se TV. Holde seg oppdatert. Og, at man kanskje ikke ønsker det heller, akkurat nå.
Men det ser de nok på den flekkete joggedressbuksa som mammaen ikke har tatt av seg på to uker.
Så, man holder seg til bleiene. For ting er ikke som før.
Heldigvis.
"Smart!" tenkte jeg, også. Da kunne jeg jo fortsette som før. Diskutere smarte, samfunnsaktuelle temaer med venner. Sladre. Mens jeg sparte bæsjepraten til de likesinnede. Spørsmålene.
Men, så sitter man der da. Med spente besøkende som skal hilse på den lille. Som spør hvordan det går. Og det uunngåelige skjer. For, det er jo faktisk bæsjebleiene som skjer. Seks bæsjebleier om dagen? Fint! Da spiser hun, og får i seg nok mat. Ni? For mange? Ingen bæsjebleier på mange dager. På en hel uke? Panikk! Heldigvis veldig normalt det også. Grønne bleier? Ny panikk. Men kanskje ikke så rart da mammaen går på penicillin. Oki. Likevel, tydelig magevond og urolig baby. Så, lite søvn på foreldrene. Trøtt familie, tunge dager. Vedvarende grønne bleier? Stakkars, stakkars magevond baby. Men mer søvn på baby og foreldrene. Mindre trett familie, lettere dager. Bæsjefrie bleier igjen? Hva nå?
Kanskje kunne man jo fortalt de besøkende at man har verdens vakreste baby. Som har smiledilla, og lukter så inderlig godt. Ja, på tross av bæsjebleiene, da. Og som har de største, mest intense øynene som finnes. At hun er best, rett og slett.
Men det kan de jo selv se på den lille jenta de låneholder.
Muligens kunne man jo også fortalt at det, tidvis, er tøft. Overveldende. At tre brystbetennelser, infeksjon og høy feber gjorde at mamma syntes det var vanskelig å være mamma i begynnelsen. At pappa var familiens stolpe. At man ikke rekker å lese aviser. Se TV. Holde seg oppdatert. Og, at man kanskje ikke ønsker det heller, akkurat nå.
Men det ser de nok på den flekkete joggedressbuksa som mammaen ikke har tatt av seg på to uker.
Så, man holder seg til bleiene. For ting er ikke som før.
Heldigvis.
tirsdag 1. februar 2011
Ny sjef
Vi har en ny sjef i heimen. Ei skikkelig driftig lita dame. Hun er finere enn finest, vakrere enn vakrest. Men vi, hennes hengivne underståtter, har ikke riktig vendt oss til de nye styringsprinsippene. Som at natt likeså godt kunne vært dag. At man spiser ofte, og mye. At man sover så mye bedre på brystet til sine underståtter, enn i senga. At armene skal brukes til å bære med, kose med, ikke til husarbeid. Eller på PC.
Ting tar tid. Men vi liker jobben. Og vi lærer på veien.
Så, alle dere maaaaaange lesere av denne høyprofilerte bloggen (ja, jeg sporer jo ikke lenger mine egne profilvisninger): Jeg er her. Jeg snoker stadig inne hos dere. Man rekker bare ikke kommentere. Eller produsere noe selv. Men jeg liker meg her inne, så jeg er nok snart tilbake.
Jeg skal bare slutte og si "au" når jeg ammer, først.
Ting tar tid. Men vi liker jobben. Og vi lærer på veien.
Så, alle dere maaaaaange lesere av denne høyprofilerte bloggen (ja, jeg sporer jo ikke lenger mine egne profilvisninger): Jeg er her. Jeg snoker stadig inne hos dere. Man rekker bare ikke kommentere. Eller produsere noe selv. Men jeg liker meg her inne, så jeg er nok snart tilbake.
Jeg skal bare slutte og si "au" når jeg ammer, først.