Året er 1988. Jeg er 5 år, har kreppet hår, nypussede lakksko og bløtekakekjole med rosa sløyfer. Brudepikeoutfit. Snurrer jeg fort rundt, står kjolen enda mer ut. Så det snurres. Igjen og igjen.
“Så fin du er”, sier den stolte mor. “Du ser ut som en prinsesse”.
Lakkskoene plantes hardt i bakken, ryggen rettes opp og et strengt blikk setter seg i mamma:
“Prinsesse? Synes du ikke dronning?”
Akk. Hvor tok denne, tilsynelatende, urokkelige selvtilliten veien? Denne naturlige troen på seg selv? På at man var bra. Bedre. Best?
Min mor vil nok, med rette, si at den vekslevoksne femåringen hadde godt av bittelitt sliping i kantene.
Likevel, jeg håper min vordende prinsesse vil ha den samme troen på seg selv. At jeg kan gi henne det. Og at hun aldri vil miste den.
Hun skal i hvertfall ha et prinsesse-navnebilde fra Himmelfisk over sengen sin. Sånn i tilfelle hun ikke vil bli Dronning med en eneste gang. Damen bak disse bildene minnet meg nemlig på at ekte prinsesser erobrer verden, og livet, på egenhånd. Ekte prinsesser trenger ingen prins for å erobre verden. For å bli Dronning,
Ikke bruker de lakksko heller. De bruker sko av goretex, med gummisåler og ispigger. Så klart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Hei! Takk for at du legger igjen et lite spor etter deg.