Konsekvent

Det er jo ikke så lett å vite. Tenker Anna. Å vite, skjønne seg på. Den ene dagen ler Mamma fordi Anna har tømt vaskemaskinen. Fordi hun har slengt det våte, hvite sengetøyet ned på det skitne balkonggulvet. Mamma ler fordi sola skinner. Fordi de har spist is til dessert. Og fordi Anna var så søt da hun sa "sånn,  ferdig!" i det hun slang fra seg klærne. Så bestemt. Så handlekraftig. Og det er jo akkurat slik mamma og pappa gjør selv. Tørker klærne ute på balkongen når sola skinner. Så Mamma ler. Og spør Pappa om han tror det må vaskes på nytt. Selv om hun vet at det gidder de ikke.

Mens andre ganger. Når Anna gjør akkurat det samme, så ler ikke Mamma. Hun blir sint. Hun sier at det ikke er lov. Og at det burde Anna vite veldig godt. Hun lar ikke klærne ligge, tar de opp med en gang. Rister de. Irritert. Sier at det regner, og at klærne vil bli våte. Selv om de allerede er det, våte.

Og etterpå, så tenker Mamma at hun må være konsekvent. Det har hun jo lest. Og hørt. Og bestemt seg for. Være konsekvent.

Men Mamma tenker også at det ikke er så lett. For dagene er jo ikke konstante.

For sånn er en mamma

Joda, jeg ble med. Jeg badet. Innså hvor dum jeg var, at jeg ikke kunne tenke slik. At jeg ikke kunne la tanker om kropp stoppe meg fra å gjøre det jeg ville. Fra å ha det gøy. Og joda, så var det kanskje flest pappaer. Og bikinier. Og stramme mager. Og fin hud. Men først og fremst så var det moro. Fint. Og etterpå, så tenkte jeg at kanskje eksisterer disse forventningene bare inni hodet mitt. Dette om at pappaene, mennene, er de aktive. De lekende. De morsomme. Mens mammaene er de omsorgsfulle. De som trøster, er rolige. Trygge. De som ikke herjer.

Men så, så åpner jeg avisa. Og kan lese at det at det visstnok ikke bare er positivt med flere menn i barnehagene. Faktisk fører det til mer tradisjonell arbeidsfordeling. Mennene leker ute. De aktiviserer. Mens kvinnene skifter bleier. Trøster. Hver dag sammen med barna, foran barna. Og da, da tenker jeg at det kanskje ikke bare er meg som tenker slik allikevel.

Hva tenker du?


(Og ja, dette innlegget bygger videre på disse to innleggene: Bade. og Bare mamma?)

Sommerøya

Det fine med gamle minner, er at de er akkurat det. Gamle minner. Som man kan farge som vil. Huske som man vil. Sånn etter hvert. Somre på somre uten regn. Bare sol. Og venner. Vintre fulle av snø, men ikke kulde. Ferier uten viktige gjøremål. Ingen oppvask, innedager og rydding. Bare bok og svaberg. Vennskap uten krangler.

Men der ligger også faren. For hva om man oppsøker de? De gamle minnene. Hva om man for eksempel oppsøker den gamle Sommerøya.  Der man bodde i telt år etter år. Det stedet som bare huser gode minner. Solminner. Og oppdager at teltplassen har grodd igjen. At den slettes ikke var så stor som man husket. Og at veien til de fine hoppeplassene nærmest er umulig å finne. Så mye lengre, full av stikkende trær og klatring. Vel fremme har dessuten hoppestedet vokst seg mye skumlere på alle disse årene. Farligere.

Men det gjør ingen ting. For foran går Mannen. Leter seg vei. Så fin og trygg. Selv om han aldri har gått der før. Og vi får badet. Hoppet. Tilbake på stranda finner vi hun lille der hun var da vi gikk. I vannet, under oppsyn. Med bøtte, baderinger og spade. Og nok en gang nikker vi til hverandre, sier at dette stedet er jo perfekt for oss. Nå. Mens hun lille spar videre. Uten å ense oss. Og i båten på vei hjem igjen sovner hun i fanget mitt. Utmattet og fornøyd. Med salt i kinnene og solfarget hår. Lykkelig uvitende om at hun akkurat har funnet Sommerøya si. Sommerøya vår.

Bare mamma?

- Noen ganger er det bare mamma som funker, sier hun. Den fremmede damen på lekeplassen. Ler. Mens hun nikker mildt mot hun som sitter i fanget mitt. Hun som nettopp falt. Og som ville at jeg skulle blåse på den usynlige flekken som bare hun kan se. Som nå gråter uten tårer. Jeg vugger frem og tilbake. Stryker. Begraver nesa i det varme håret. Kjenner lukten av sommer. Kjenner at hun slapper av. Mens jeg ler lydløst mot den fremmede. Ja, svarer jeg.  -I hvert fall til pappaen kommer hjem. Så ler jeg igjen. Med forsiktig lyd denne gangen. Venter at hun skal le sammen med meg. Men det gjør hun ikke. I stedet ser hun rart på meg. Undrende. Og blir stille.

På veien hjem er det ikke henne jeg er irritert på. Men meg selv. Fordi jeg bryr meg om hva hun synes. Hva hun tenker. Hva andre tenker. Selv om jeg sier at jeg ikke gjør det. Selv om jeg ikke vil det. Irritert for at jeg lar meg påvirke. Tilpasse. Av forventningene. Om meg. Som mamma.

For jeg vet jo at noen ganger er det bare pappa som funker. Faktisk.

På trikkestoppet. I byen. Hjemme.

- Ha det, sier han fra benken. Smiler mot henne med fire brune tenner. Vinker med gule fingre. Og hun skvetter bakover. Gjemmer seg bak regntrekket i vogna. Men han fortsetter å smile. Snur seg mot meg. Og jeg skvetter jeg også. Av den plutselige lukta. Av tennene som ikke er der. Da smiler han ikke lenger. Tror jeg. Mens jeg rygger baklengs inn døra, til trikken, prøver jeg å fange blikket hans igjen. - Hun er skeptisk til menn om dagen, sier jeg. Smiler. - Ingen ting er lurere enn det, svarer han. Og ser meg inn i øyene.
I det døra går igjen, får jeg tak i handa hennes. Og kjenner at jeg har vondt i magen.

Smugtitting

Bare ett lite spørsmål. Når jeg sitter på trikken, og sånn veldig forsiktig og selvfølgelig helt tilfeldig smugtitter på nabodamens mobilsurfing. For så å oppdage at hun her inne. På denne bloggen altså! Lener jeg meg da forsiktig frem og sier at hei, det er jeg som er Carina? Velkommen. Eller later jeg som ingen ting?

Uansett så jubler jeg inni meg. God helg!

Stille

Det er en slik dag. Hvor kroppen hadde feber i går, og derfor krever hjemmedag i dag. Hvor man fortsatt er sliten og trett, og helst vil bæres over alt. Selv om man er to og et halvt år. For ingen ting er egentlig greit. Ikke vil man spise, ikke vil man sitte ved bordet, ikke vil man leke, ikke vil man ligge i senga, ikke vil man lese. Helst vil man gråte. Og Mamma er mest opptatt av gradene som ikke viser feber, av oppvaskmaskinen og klær som skal brettes. Av å hysje. Hun snakker om å gå ut og om å sove i vogna. Først skal det bare skiftes, og pakkes litt, og hentes et teppe fra skapet. Alt mens hun bærer den lille kroppen. Som til slutt blir for tung. Så hun setter seg på senga. Lurer den lille kroppen ned av fanget, mens hun forteller hva de skal gjøre, at de snart skal gå ut. Spør om hun de skal synge en sang, mens hun strekker seg etter et teppe. Og plutselig hører hun at pusten ved siden av seg blir tung. Ser at øynene har glidd igjen. Og da tør hun ikke reise seg, for den lille kroppen har sovnet helt på enden av senga.

Fra der hun sitter kan Mamma se døra til oppvaskmaskinen som fortsatt står oppe, og høre stillheten fra vaskemaskinen som ikke er satt på. Hun kan skimte de to vannflaskene og veska som skulle være med ut. Men mest av alt kan hun høre den rolige pusten ved siden av seg. Og kjenne den varme handa som hviler i hennes egen.