Oljete samtaler

Formiddag. Sognsvann. En av disse sensommerdagene, som egentlig var selve sommeren. Anna, mammaen, mammaes høygravide venninne, Annas tre måneder gamle tremenning og hennes mamma. Jentedag, med andre ord.

Og rett nedenfor oss, guttedag. Gllinsende magemusklermuskler, store overarmer, mP3 og øl. Og høyst informative samtaler. Slik som da Oljegutt 1 forteller Oljegutt 2 at dama han dater, trener fem ganger i uken, minst. Oljegutt 2 er imponert. Oljelgutt 1 forteller videre at det er jævlig digg, for da slipper man cellulitter og sånn. Oljegutt  2 nikker. Og informerer om at sånne slappe romper er det verste han vet. Damer må trene, mye, om det skal bli noe greie på det. Synes nå han.

Joda, jeg innrømmer at jeg rakk å trekke inn magen, og minne meg selv på at jeg måtte ta på en shorst før vi gikk ned til vannet. Før jeg kom på at en 10 år eldre mammablogger neppe var av interesse for disse oljegutta, sånn uansett. Så da jeg rakk også å tenke at det positive ved at noen så tydlig vet hva de vil ha, er at andre like tydelig blir klar over hva de ikke vil ha.

Og ja, med andre mener jeg selvsagt Anna.

Barnehagen

Anna har begynt i barnehagen. Det er det foreløpig bare vi, de voksne, som vet. Anna vet nemlig ikke hva det vil si å begynne. Eller slutte. Hun vet bare om å være. Om å være hjemme. Være ute. Borte. Om å være med dit de voksne skal. Om å finne frem skoene, ta på jakken og plasseres i vognen. Uten å vite hvor hun skal og hva som skjer. Selv om mamma og pappa prøver å forklare. Hun vet bare at vi skal være der. Litt. Eller lenge. Det er det ikke hun som bestemmer, som regel.

Og nå er det altså i barnehagen hun skal være. Selv om hun helst vil være et annet sted. Selv om hun helst vil ta pappa i hånden og gå sin vei. Selv om det er det hun gjør. Går.

Det går seg nok til. Barnehagen virker fin. Et fint sted å være. Men akkurat nå er det ikke gøy å være den som bestemmer hvor Anna skal være.

Fordi tiden går hele tiden

”Ta vare på tiden, den går så alt for fort,”  sa folk. "Kos dere."


Og jeg ville hyle. Protestere. For tiden gikk aldeles ikke fort. Den stod stille. Den var ikke kos. Den var amming, feber, vugging  og gråt. Den var kalde kaffekopper, tørre brødskiver og pysjbukse hele dagen. Den var følelsen av å ikke mestre. Stadige blikk på klokka, fordi tiden ikke gikk. Samtidig som den bare plutselig ble kveld, ble natt.  Uten at jeg hadde fått gjort noe som helst.  Utenom amming, feber og vugging. Den var plutselig morgen uten at vi hadde sovet et sekund. 


Tiden gikk ikke fort. Den gikk helt for seg selv.

Og plutselig sitter man allikevel der. Sammen med en liten jente på halvtannet år. Som ikke er baby lenger. Men en liten person. Som snakker, ord for ord. Som forstår alt hva man sier til henne. Men som velger når hun vil respondere. Som elsker å bade i sjøen, med hele kroppen, slik som de voksne. Som er sta som bare hun kan være, og blid som bare hun kan være. Opptatt av eldre barn, fascinert og hermende. Som kan ta på seg skoene selv.  Tillitsfull til alle rundt seg, like glad på overnattingsbesøk hos besteforeldre,  som hjemme. En liten person. Med blå øyne og krøller i nakken.

Og man lurer, når skjedde det? Når ble hun så stor? Så selvstendig? Så seg?

Og man må bite seg selv så inderlig hardt i tunga, for ikke å si det samme selv. Til andre ventende. At de må ta vare på tiden.  Den går så fort.

Den går hele tiden.

Sommer

Vi liker som sagt tradisjoner. Videreføring av tradisjoner. Slik som sommertradisjoner. Sommerferie. Selvsagtheter for to som har vokst opp i en sommerby, i en sjøby. 
Så selvsagte at man ikke har tenk over de. Før nå. Saltvannslukt og krabbefiske. Redningsvest, kjøleboks, båtmotor.  Og sol.  Hver dag, hele tiden. Fordi minnene ikke har plass til regnværsdager. Innedager. Gjøremålsdager.

De har bare plass til varm sand, våte håndklær og tykk hud under føttene. Bok på bok.
Og svaberg.  Ankret fra båten. Eller funnet fordi man klatret opp, ned og rundt fjellet. Selve symbolet på sommerferie. På tradisjoner. Som man gleder seg til å dele, vise.

Men enn så lenge er ikke de små føttene stødige nok for svabergene. Kroppen har ikke nok ro til å ligge seg varm, stille, badeklar. Eller svømmeferdigheter nok å hoppe fra det varme fjellet. Så vi holder oss på stranden. I sanden. Blant spader, bøtter og vassing. Finner oss til rette.

Og vi beholder svabergene som en liten hemmelighet. Dit man drar når det bare er oss. Eller bare voksne. Når man er kjærester, venner, og ikke bare foreldre.

Men snart skal vi dele. Vise.  

Dagen i går

var stille. Uklar. Med radio, musikk og minneord. Klump i halsen og vondt i magen. Plassert på hytta, langt borte og helt nær på samme tid. Redd for å stjele andres sorg, de som virkelig vet, husker, opplevde.

Og en liten jente som været, men ikke forstod. Som leste stemningen, forundret over menneskene rundt seg. Som ikke vet, men alltid vil vite. Fordi hun vil bli en del av det, av historien. Historiene. Fordi vi aldri vil glemme. Fordi vi føler så inderlig med de som vet.  

Lørdag

Lørdag. Endelig. Rolig morgen i senga, med to trette og en veldig våken. Bare ligge litt til, så skal vi stå opp, lille venn. Lille Petter Edderkopp, borte tittei og kiling under føttene. Sol ute, passelig varmt inne. Mer og mer våkne.

"Skal vi stå opp, Anna?" spør pappaen. Reiser seg, tar en genser fra knaggen og går mot døra.
Dyna til siden, en albu i leggen til mamma, små hender som holder fast i lakenet. Og lyden av barbente føtter som treffer gulvet, som følger etter pappaen ut i gangen og inn på kjøkkenet. Så rask. Så klar.

Tilbake i sengen er det fortsatt varmt. Fortsatt morgen. Lørdag morgen.

Farvel

Noen ganger tenker man store tanker. Veldig store tanker. Som når man skal ta farvel med en fin, gammel farmor. Fordi man må, men ikke vil. Fordi hun ikke finnes lenger. Og man tenker over alt hun har opplevd. Hun som hadde åtte søsken, og som fikk fem barn, ni barnebarn og ti oldebarn. Hun som ble enke så alt for tidlig. Hun som overlevde en krig, en sønn, og et barnebarn. Hun som ble 92 år.

Og med ett blir ens egne opplevelser så små. Så uinteressante. Irritasjoner over sandete gulv og full skittentøyskurv. Over manglende ferieplaner. Leverpostei på skiva og samme lekeplass hver dag. Så lite, så betydningsløst. Har man ikke mer enn dette?

Men så husker man, at også hennes liv bestod av hverdag. Av hendelser. Barn. Kjøttkaker. Dagbokskriving. Barnebarn. Vaffelsteking. Hotel Cæsar. Oldebarn. Klesvask. Telefonsamtaler. Ensomhet. Kjærlighet. Sykdom. Små hendelser inn i de store hendelsene, flettet sammen til ett liv. Hennes liv. Bare hennes liv. Og man innser at man har kjent denne personen så godt. Men samtidig så lite. Og man ønsker at man  hadde spurt mer, visst mer.

Men slik er det kanskje å miste en person som alltid har vært der. Vært der som en selvfølge. Lenge før meg. Som var glad i meg før jeg kom. Før jeg ble meg.

Slik er det kanskje å miste en farmor. Min farmor.