Den lille hånden rundt pekefingeren min. Den skarpe neglen som lager merke i huden. Grepet som ikke slipper selv om hun sovner. Det er slik dagene går.
Så var hun endelig her. Lillesøster. Født på selveste 17. mai. Og en tro kopi av den nyfødte utgaven av storesøsteren. Det samme mørke håret. De samme mørke øynene, som er på vei til å bli blå. Rynka mellom øynene. Den runde nesa. Helt lik. Bare mindre. Og med smilehull.
Den deilige lukten. De små hendene. Den myke huden. Den ubeskrivelige varmen. Og følelsen av tiden fyker avgårde og står stille på samme tid. Av at hun alltid har vært her. Sammen med oss. Samtidig som alt er nytt.
Det er henne. Lillesøster. Nå skal vi bli kjent med henne.