En egen mamma

Hun lille i magen min har visst en egen bebimamma. Der inne i magen. En mamma som skal passe på henne til hun kommer ut til oss. Så det er den mammaen som kler på henne klær laget av vann. Som trøster henne. Og som gir henne mat når hun er sulten.

Slik må det jo bare være. For ingen kan være alene. 

Morgen. Eller natt.

Hun har ett kinn til nattaklemmer. Og ett til morgenklemmer. Og hun glemmer stadig hvilket som er til hva. Men det gjør ingen ting, for de ser ut til å være utømmelige begge to. 

Mai

Det er sånne små, rare ting som gjør oss enda litt mer til oss. Det at hun har bursdag samme måned som meg. Og det at hun vi venter på vil få bursdag i samme måned som pappaen. Januargjengen og maigjengen.

Fire år

Så fantasifull at jeg ikke slutter å fascinere meg over alle rommene hun skaper.

Så morsom at jeg alltid ler.

Så nysgjerrig at jeg til slutt ikke har flere svar.

Så omsorgsfull at jeg får vondt.

Så sta at jeg blir så sint som jeg ikke visste at jeg kunne bli.

Og i dag ble hun fire år. Fire fantastiske år.

Noen kvelder

Plutselig vil hun ikke legge seg. Virkelig ikke. Og det er mas og konsekvens. Leiing inn og ut av rommet. Vannglass. Trusler om å ikke lese. Gjennomføring. Sinne. Gråt.

Og da føles ikke ting greit lenger. Ikke forståelig. Ikke sånn vi vil ha det. Så vi setter oss i sofaen. Finner igjen pusten. Og sovner. 

Hodet i fanget mitt. Den jevne pusten. Og vissheten om at det er greit. Noen kvelder er slik.