Flink

- Dere har vært så flinke. Sier hun. Tar en slurk av kaffen sin, og ser mot sklia. Der hvor en hvit lue nettopp kom til syne. Vi vinker mot den og får et gledesrop tilbake. Ser hvordan den lille kroppen setter seg til rette, og forsvinner ned. Ser at hun løper rett tilbake til trappa. - Dere er liksom med på alt selv om dere har fått barn. Og har vært så flinke til å bruke barnevakt og flaske og sånn. Fortsetter hun, og ser på meg. Oppriktig. - Slik vil jeg også bli når jeg får barn. Jeg skal til å svare, da vi begge ser at den lille kroppen er i full fart mot huskene. - Jeg tar det, sier hun reiser seg. Løper bort til huska og løfter den opp den lille kroppen.

Jeg blir sittende og se på dem. Hvordan en dytter og en ler.  Mens jeg tenker over ordene hennes. At der var de igjen. Dette vi har hørt før. At vi var flinke. Vi. Barnevakt og flaske. Flinke. At slik vil hun også være.

Og jeg vil så gjerne fortelle henne, at det trenger hun ikke. Være flink. Hun trenger ikke følge alle rådene. De som skal gi henne frihet. Alle reglene. Om at hun må begynne med flaske så fort som mulig. At hun må venne barnet til flaske. Opprettholde. Slik at hun kan gå ut. Bort. At det kanskje er så mye annet som skjer. Så mye annet hun skal bli vant til. Oppleve. Hjemme.

 Jeg vil så gjerne si at hun ikke trenger å lære barnet å sove alene. Uavhengig. Sovne alene. Venne det av med å sovne ved puppen. Om det er der barnet vil sove. Om det er der barnet sover. At det kanskje ikke er så lett. At hun trenger ro. Hun også.

Jeg vil også si at hun ikke trenger å gå på fest. Med en gang. Med pumpe i veska. Ekstra skift og brystspreng. Timer av forberedelser og nok melk i kjøleskapet. At hun ikke trenger å sitte der med melkeflekker på skjorta og tankene alle andre steder.

Hun trenger ikke. Hvis hun ikke vil. For jeg vil så gjerne også fortelle at hun kan. Om hun vil. At jeg vet hvordan det føles. Hvordan det kan føles. Å sitte der. Fanget. Ønske seg ut.  Føle seg skyldig. At det er lov. At det er godt å gå ut. Bort. Alene. Eller sammen med pappaen. At det er lov å si. Men jeg vil så gjerne fortelle, på en måte som hun kan forstå. At denne tiden, hvor hun trengs på denne måten. Hennes kropp. Hennes melk. At den er så kort. Selv om den kanskje føles evig akkurat nå.

Så det skal jeg. Fortelle henne det. Om hun vil høre på.

Inne er også fint

Vi har vi ingen hage. Ingen gressflekk til å vandre barbent i. Inget duggfriskt gress til morgenkaffen.

Men Anna har eget rom. Med komfyr og storjenteseng. En slik seng som  er sofa om dagen. Og der kan man også drikke morgenkaffen sin. Mens man blir servert luftpannekaker og plastspeilegg. Og kanskje får man høre et eventyr mens man spiser. Et sånt et som blir funnet på der og da.

Ute er de andre hustakene hvite. Og i dag savner vi egentlig ikke den hagen i det hele tatt.



God helg!

Privatliv

Det er ikke slik at vi kun henger med andre som har barn. Med de som er i samme livssituasjon som oss. Absolutt ikke.

Men når man sitter der en søndags ettermiddag. Med to små og to store på besøk. Klare for fårikål og lek. Og når man akkurat har snakket om dette med at man aldri går på do alene lenger. Fordi man ikke får lov. Nikket og ledd gjenkjennende. Når man allikevel sniker seg alene inn på badet, fordi man tenker at Barnet er opptatt med besøket. Og når man plutselig sitter der med vid åpen dør og en hissig frøken i døråpningen. Uten mulighet til verken å stoppe stråler eller lukke døra.

 Og når man i tillegg bor på 67 kvadrat. Da er man ganske glad for akkurat den samtalen!

Ti år

- Hadde du mye Lego da du var liten, spør jeg. Høyt nok til å overdøve summingen rundt oss, lavt nok til at bare han hører. Nei, svarer han. Og jeg trenger ikke spørre om han synes det var dumt. Griper bare en ny kloss, og setter den inn i systemet til hun som sitter mellom oss. Hun som bare har øyne for byggingen. - Men jeg hadde playmo da, sier han. - Vi sparte på jo cowboy og indianere. Og da må jeg le. For jeg trenger ikke spørre om det var cowboyene han sparte på. Heller.


Nei, det er kanskje ikke så mye dating. Men det er slike samtaler. Slike som er ti år gamle.  

Ro?

- Fire fem og seks indianene, synger hun av full hals. Mens hun tygger. Og gjør seg klar til å sette en fjær på hodet. Vi synger med så godt vi kan. Spenner piler og buer. Hysjer og knaker. Mens vi innimellom tar en skje av suppa som står foran oss.

Og jeg kjenner at jeg slapper av. Hun spiser. Vi spiser. Vi har det gøy. Vi er tilstede. Sammen.

Men så kommer den jo. Stemmen. Den som lurer på om dette er så lurt. Om dette er riktig. Burde ikke spisingen foregå litt mer rolig? Ordentlig. Burde det ikke være litt mer bordmanerer og opplæring? Hva om noen hadde sett oss?

Jeg vil ikke bryte opp stemningen. Ødelegge. Ikke bare fordi jeg ikke orker. Fordi det ville bli så slitsomt. Men fordi stunden er så fin. Det er vår stund. Vi er samlet igjen etter å ha vært fra hverandre hele dagen.

Og gjør det egentlig noe? Om det synges og tygges samtidig? Her. Hjemme. Jeg synes ikke det. Men så var det dette med å være borte da. Der kan vi vel ikke synge for å få ned maten? Der forventes det kanskje ro. At vi har lært bort. At vi har manerer.

Men jeg sier ingen ting. Konsentrerer meg heller om å telle baklengs. Skyter den store bamsen. Mens jeg konstaterer at asjettene våre er tomme. Og at hele meg er varm.

Hvorfor?

- I dag skal Mamma følge deg i barnehagen. Sier han. Pappaen. Gir henne glasset med melk
- Hvorfor det? svarer hun. Hardt. Tydelig misfornøyd med vaner som brytes.

Og jeg skvetter. Fordi jeg ikke har hørt henne bruke det ordet før. Hvorfor. Ikke så direkte. Hun har stort sett bare fulgt på. Sagt ja. Eller tydelig nei. Så fullstendig prisgitt våre planer  Våre valg.

Og det er hun jo fortsatt. Men nå lurer hun altså på hvorfor.

Det trenger heller ikke

Og det er jo heller ikke slik at man ikke kan gjøre det samme i hverdagen. Det trenger ikke være lørdag. Og sol. Man trenger ikke røde roser i kinnene fordi man har gått lang tur. Sittet på en stubbe og drukket kakao. Hørt samtalene mellom hun i bæremeisen og han som bærer. Kjent den klare lufta og kroppen som virker. Utsikten over byen vår.

Og etter på, når man kommer hjem, så trenger det ikke være lys på bordet. Pølser til middag. Mørkt ute. Og varmt inne. Øl. For at man skal lene seg frem, ta handa hans, og hviske at han er den beste. Den aller beste.

Slik

Det er jo ikke slik at vi ikke kan gjøre det samme hjemme. At vi ikke kan slenge madrasser på gulvet og late som om vi er på piknik. Inne. Fordi det regner ute. La morgenen bare vare og vare. Spise kjeks og drikke luftkaffe. Nikke til hverandre, og gjenta at nå, nå har vi det fint dere. Tenne lys og lufte fordi det plutselig er så varmt. Fyre litt til likevel. Håpe at regnet ikke skal gi seg. At det skal fortsette å tromme på taket.

 Det er jo ikke slik at vi må dra på hytta for å ha det slik. Ikke egentlig. Og det er jo ikke slik at det ikke er ting å gjøre der. Rydde av bord. Lage mat. Vaske klær. Krangle. De samme tingene. 

 Nei, det er ikke slik. Men det er dette med å vite. Kjenne. At nå, nå er vi her. Vi tre. Sammen.

Trygt

- Jeg passer på deg mamma. Sier hun og kyper opp ved siden av meg. To armer rundt halsen min og et varmt kinn mot mitt. Og plutselig borte igjen. Bare lukten av Milo, varme, knekkebrød og melk.

 

Og jeg lurer på om hun vet at det er den tryggeste lukten jeg vet om.

For sensitiv?

Det hender så absolutt at jeg tenker at jeg bare skal la det fare. At jeg ikke skal være så himla sensitiv, ta alt i verste mening. At folk ikke skal være redde for å snakke med meg. Det er jo bare slik man sier. Det er jo bare fraser.

Men så er det nå engang slik at ord er makt. Og bak disse frasene som vi bare sier, så ligger det mange føringer. Antagelser og forventninger for hvordan ting er. For hvordan ting forventes å være. Både bevisst og ubevisst. Og jeg synes faktisk at kategorisering av barn er unødvendig. Ja, faktisk galt. Og jeg lurer oppriktig på om jenter blir mer beskyttet enn gutter av sine fedre. Jeg ønsker faktisk å utfordre antagelsene om at mor er den fremste omsorgspersonen i familien. Jeg er ikke enig at det bare er å være konsekvent. Og jeg ler virkelig ikke av menn som påstår at ekte mannfolk lager guttebarn.

Så, jeg klarer ikke å la det fare. Holde munn. Men jeg holder da sutringen stort sett til bloggen. Ikke direkte, der og da. Og det er vel bra? Er det ikke?

Hva med deg, henger du deg opp i betydningen av metaforer og innarbeidede fraser?

  

Seg selv nok

- Hun burde få noen å dele oppmerksomheten med vet du. Noen å bryne seg på. Sier de gjerne. Leende. Når jeg forteller om besøkende som ikke fikk låne lekene hennes. Om middager som innimellom bare handler om at hun skal spise. Hvor vi glemmer å spise selv. Om raserianfall. Om andre barn som ikke får sitte på fanget til mamma og pappa.

Og jeg vet jo at det ikke er vondt ment. Ikke egentlig. Akkurat som de påfølgende historiene om hvor fint det er å være flere. Være tette. Nære. Så jeg nikker kanskje. Mens jeg ønsker meg bort. Sier at det kommer nok. Når det kommer. Om det kommer. Også sier jeg kanskje noe om at hun forholder seg jo til andre barn hver dag. I barnehagen. Og kanskje sier jeg noe om at hun snart er tre år. Hun utforsker. Utfordrer. Hun lærer. Selv om jeg hører hvordan jeg unnskylder meg.

Og joda, så klart man blir påvirket at de forhold man vokser opp under. Vår lille konstellasjon. Vår måte å være sammen må. Vår måte å være familie.

Men hun, vår lille, selvstendige jente. Hun trenger ikke å bli definert ut i fra sine manglende søsken. Hun er seg selv mer enn nok.