Bare mamma?

- Noen ganger er det bare mamma som funker, sier hun. Den fremmede damen på lekeplassen. Ler. Mens hun nikker mildt mot hun som sitter i fanget mitt. Hun som nettopp falt. Og som ville at jeg skulle blåse på den usynlige flekken som bare hun kan se. Som nå gråter uten tårer. Jeg vugger frem og tilbake. Stryker. Begraver nesa i det varme håret. Kjenner lukten av sommer. Kjenner at hun slapper av. Mens jeg ler lydløst mot den fremmede. Ja, svarer jeg.  -I hvert fall til pappaen kommer hjem. Så ler jeg igjen. Med forsiktig lyd denne gangen. Venter at hun skal le sammen med meg. Men det gjør hun ikke. I stedet ser hun rart på meg. Undrende. Og blir stille.

På veien hjem er det ikke henne jeg er irritert på. Men meg selv. Fordi jeg bryr meg om hva hun synes. Hva hun tenker. Hva andre tenker. Selv om jeg sier at jeg ikke gjør det. Selv om jeg ikke vil det. Irritert for at jeg lar meg påvirke. Tilpasse. Av forventningene. Om meg. Som mamma.

For jeg vet jo at noen ganger er det bare pappa som funker. Faktisk.