Morfar

Noen ganger blir jeg litt skremt. Som når jeg forteller folk at Anna skal tilbringe helgen hos Morfar. Kun Morfar. Fordi Nanna, Morfars kone, er bortreist akkurat denne helgen. - Oy, sier folk da. Oy. - Så tøff han er. - Og så tøffe dere er. Sier de ofte, og ler.

Og da skvetter jeg. For jo da, selvsagt var det annerledes før. Selvsagt er det en generasjongreie. Selvsagt vet jeg at far oftere stod på sidelinjen tidligere. Og jo da, vi har en relativt ung Morfar. Som aldri har stått på sidelinjen. Og ja, så kommer de skitne klærne tilbake i fulle bæreposer. Sammen med en vaskeklar Bamse. Men det hadde jeg i grunn ventet av en hver person som har eneansvar for et barn i tre dager. Som heller vil bruke tiden på hygge.

For sist jeg sjekket var nemlig Morfar, min Pappa, en fullstendig oppegående person. I full stand til å skifte bleier, varme melk, smøre brødskiver og synge god natt. Bildene som tikker inn på mobilen i løpet av helgen vitner dessuten om svømmehallturer, lekeplassopphold, bollespising, bamsekjøping og oldeforeldrebesøk. Blant annet.

Og da vet jeg faktisk ikke hva jeg skvetter mest av. Folks oy. Eller det faktum at jeg har tatt det som en selvfølge at alle har en Morfar som Anna. Det er da ingen som oyer seg når jeg forteller at Anna skal til Mormor.

Jeg begynner nesten å lure, trenger bestefedre en Bestemor for å bli kjent med barnebarna sine?



God helg!

Enda en dag

Forsiktig lukker vi døra. Stille. Blir stående og lytte. Vil hun være der inne? Bak døren høres romstering. En dyne som flyttes på. En bamse som snakkes til. Men ingen som roper på pappa. Eller mamma. -Det gikk, nikker vi lydløst til hverandre. Smiler. Går mot stua.

På vei gjennom gangen plukker jeg opp en ullsokk. Den som hun tok av seg da vi kom hjem. Den andre ligger i kurven som henger på veggen. Sammen med lua og halsen. Akkurat som hun fikk beskjed om. Jeg tar opp lua, lukter på den. Det lukter Anna. Og snø. Og barnehagen. Fra kjøkkenet hører jeg en oppvaskmaskin som åpnes. Tilbake i stua løfter jeg opp et nett som ligger i den gule stolen. Titter oppi. Asjetter. Kopper. En gaffel. Alt i plast. Fra handleturen hun hadde i ettermiddag. Den som foregikk inne på rommet hennes. Jeg rister litt på nettet. Og får øye på trekakene hun serverte. På bordet står fortsatt en grønn kopp fra samme servering. Jeg putter den i nettet, og setter det utenfor rommet hennes. Der inne er det helt stille. I leketeltet finner jeg tre rosiner. De er harde. Og sikkert ikke fra i dag. Der inne står også en vannflaske. Og en dukke. Som har smekke og melkeflaske. Jeg lar det ligge til neste møte. Under bordet ligger en ball. Jeg kryper ned og tar den ut. Putter den i lekekurven. Kan fortsatt høre henne rope heia heia. På lekematta ligger det et perlebrett. Grønne, gule og blå perler sitter fast på toppen. Som i et lite kaos. Eller blomst, som hun kalte det. Jeg putter det i skapet. Der står allerede boksen med resten av perlene. Hun har ryddet. I sofaen ligger en bok, jeg legger den i aviskurven. Bretter det lille teppet som boka lå oppå.

Det får holde, tenker jeg. Får øye på en en gul legoløve oppi lysholderen. Tar den ut, og setter meg ned. Med løven i handa. Ser den inn i øynene. Hører oppvaksmaskinen lukkes. Det holder. Selv om det sikkert er mer. Flere små prosjeter. Små vitnesbyrd om stunder. Men det kan vente. Til i morgen. Til fortsettelsen. 

Fin nok

- Mamma ører, sier hun. Og drar akkurat litt for hardt i ørene mine. Så hardt at jeg må le. Vi sitter i sofaen, hun har nesa mot meg og ryggen mot Barne-TV. Ved siden av oss, bak en avis, sitter Pappaen. - Mamma nese, sier hun. Og jeg må smile, av å tenke på min spisse nese og hennes søte lille runde. -Mamma hår. Masse hår!  -Ja, nikker jeg. -Mamma har masse hår.  -Mamma hals. sier hun og peker på halsen min. -Og Anna har hals, sier jeg. Peker jeg også. - Anna mage, peker hun. Løfter opp genseren og setter en pekefinger midt i den fine magen. -Og mamma mage, sier hun. Tar tak i genseren min. Vil løfte og peke der også. Og jeg kjenner hvordan jeg strammer inn magen.  Kjenner at jeg stopper hendene hennes, og hører meg selv si: - Nei.  Mens jeg stryker henne på armen. Smiler. -Ikke magen til mamma, den er så stygg. Så stor.

-Ikke si sånn. Sier han bak avisen. Legger den ned. -Det er ikke sant.

Og jeg vet jo at han har rett. At jeg ikke skal si slik. At det ikke er greit å si slik. Ikke til henne. Ikke til noen. For jeg vil jo ikke lære henne å tenke slik. Negativt. Om kropp. Om seg selv.  For jeg vil jo lære henne at fysisk aktivitet handler om å bruke kroppen. Kjenne at den virker. Om sola i fjeset og gode sko på bena, på vei innover skogen. Oppover fjellet. At det ikke handler om sommerkropp2013 og Fast Fit and Fabulous. Jeg vil jo lære henne at sommer  handler om varme svaberg og våte håndklær. Om volleyball og venner. At det ikke handler om å holde inn magen. Om å hele tiden se seg rundt og sammenligne seg med de andre. Ja, det er klisjeer. Men det er også sant! For jeg vil lære barnet mitt å være komfortabel med seg selv. Fornøyd. Ikke bundet til egen kropp. Ikke begrenset av sin egen kropp.

Men hvordan gjør jeg det når hver eneste magasinforside ser ut til å være uenig med meg? Når vi hele tiden bombaderes med forslag til hvordan vi skal komme i form igjen. Som om vi alltid befinner oss i en slags unntakstilstand. Når hver eneste TV-serie ser ut til å markedsføre en viss form for kroppsfasong. Den som sier at slank er det samme som vellykket. Pen. Strukturert. Flink. Når Instagram handler om å få flest hjerter. Flest "pen" og "fin".

Riktignok er hun bare to år. Hun ser ikke alt rundt seg. Enda. Men hun ser meg. Og hun hører meg. Jeg kan starte hos meg selv.

Og jeg skal aldri si slik igjen. Aldri. Jeg lover.

Endelig

Denne helgen ristet jeg av meg forrige helgs misunnelse og dårlige samvittighet. I hvert fall misunnelsen. For jeg har også hatt på meg skiklær. Riktignok med løpesko på bena, og ikke i marka, men langs elva. Og riktignok var turen tung. Tyngre enn forventet. Selv om det var årets første. Men jeg hadde sol i ansiktet. Asfalt under bena. Store ambisjoner i hodet.

Og jammen fant jeg ikke en utvasket femtilapp i jakkelomma. Det var utvilsomt turens høydepunkt.

Søt

- Du er så søt du Anna, at Pappa kunne spist deg opp. Vet du det? Spør han. Pappaen.

- Nam. Svarer Anna.