Sjømannspappa

Pappaen min er sjømann. Det har han alltid vært. I hvert fall for meg. Og for Anna. Og søsteren min. Jeg har lenge tenkt at jeg vil skrive om det. Om sjømannspappaer. Ikke det at det ikke finnes nok ord om disse sjømennene. Men fordi det å vokse opp med en pappa på sjøen er noe spesielt. For meg. Annerledes enn å ha en stresskoffertpappa. Eller snekkerpappa. Eller, ingen pappa.

 Men hva skulle jeg skrive om? Hvor skulle jeg begynne? Skulle jeg fortelle om selvfølgeligheten ved å vokse opp slik? Om selvfølgeligheten ved å ha en pappa som reiste bort annen hver måned? Som kom hjem annen hver måned?Om sommerfuglene som satte seg i magen den dagen man visste at han skulle komme hjem. Følelsen av å stå på flyplassen og vente på ham? Se han komme ut av flyet. Tradisjonen med å gå ut og spise hjemkomstdagen. Og reisedagen. Eller om da man ble for stor og kul til å gå ut og spise med foreldrene. Og insisterte på å ta med maten hjem.

Skulle jeg fortelle om de samme, men helt forskjellige, sommerfuglene som satte seg i magen den dagen han skulle reise? Om telefonen fra det kalde rederiet i forkant. Denne fjerne stemmen, som man visste hva betydde. Om å ligge i senga grytidlig på morgenen, late som om man sover, mens noen hvisker ha det og kysser deg på kinnet. Høre taxien kjøre avgårde. Eller om det å ha en hjemmeværende pappa halve året? Som smurte frokost, matpakker og alltid var hjemme når man kom fra skolen. Med middag. Som kjørte og hentet over alt, til alt. Den gode følelsen av å vite at han var der hjemme. Mens andre pappaer var på jobb. Eller, da jeg spurte om pappa ville bli lei seg om jeg gikk i barnehagen selv om han var hjemme? Om sene morgener, med nitimimen og dessert etter frokost. Skulle man skrive om skoleavslutninger hvor pappa ikke var hjemme? Eller, om den julaften hvor han skulle vært på sjøen, men i stedet stod gjemt bak juletreet hos mormor?

Skulle jeg skrive om en bestevenninne rett oppi gata som også hadde en sjømannspappa? Eller, en plattformpappa. Jeg vet i hvert fall at jeg ville skrive om alle de andre sjømannspappaene i vennegjengen til mamma og pappa. Om ekstrafamiliene. Om mødre i samme situasjon, som samlet barn og seg selv, laget mat og tilbragte hele helger sammen. Sov hos hverandre. Hvordan det var å ha søsken som ikke var søsken. Om nyttårsaftener hvor den pappaen som var hjemme var alle sin pappa. Hvordan alle fikk sitte på armen og se på fyrverkeri, på tur. Om familier som alltid dro på ferier sammen, feiret høytider sammen, tilbrakte søndager i skogen sammen. Og da burde jeg også skrive om de dobbeltarbeidene mødrene,de som var der hele året. Som kombinerte jobb og familie hver dag, alene. Som en selvfølge for oss barna. Da. Men ikke nå. Absolutt ikke nå.

Jeg vet ikke. Hvordan beskriver man noe som virket så selvfølgelig da man var liten? Mens man vokste opp? Men som man nå, med voksne øyne, ser er ganske annerledes enn andre familier. Enn den familien man selv er i ferd med bygge.
Jeg tror i hvert fall at det er annerledes.

En kveld

Det er lørdag kveld, og vi er hjemme alene. Eller, ute alene. Vi har tatt trikken ned til Løkka, krøpet sammen under en paraply og småløpt mot Mathallen. Mens vi har diskutert hvem som blir mest våt, og hvem som burde holde paraplyen. Høy eller lav? Diskusjonen er ti år gammel, og vi blir aldri enige. Vi har spist sandwicher med pastrami og langstekt oksefilet, drukket øl og bourbon. Skålet og tatt bilder. Sett på bilder av hun lille som er på overnattingsbesøk hos mormor. Blitt varme og stolte, og fnisete. Tatt en øl til. Før vi løp videre under paraplyen, klare for konsert. Mens vi diskuterte hvilket begrep som er mest abstrakt, tidsklemme eller avkastningskrav. Vi blir ikke enige. Begge har rett. Vel fremme på konserten rekker vi både øl og oppvarmingsband. Mens han er mest opptatt av å spotte de som allerede har overtenning, er jeg mer opptatt av jenter i for tynne strømpebukser. Fryser de ikke? Når konserten starter, blir vi stående på samme plass. Fordi det er fint å stå slik sammen. Lene meg inntil ham, stå støtt og ha armene rundt meg. Gjennom hele konserten. Etterpå trenger vi ikke paraply, men kan allikevel gå tett. Mens vi diskuterer hva som hadde vært best, å ta trikk eller gå. Han mener at det er deilig å gå, jeg har hæler. Diskusjonen er 10 år gammel. Vi er sultne igjen, og finner et sted som ikke serverer mat, men god øl. Vi blir, diskuterer konserten, er enige om at den var bra. Om at kvelden har vært bra. Ute regner det igjen, vi kjøper en burger og ser plutselig nattbussen. Så vi tar den. Hjem.

Det er jo akkurat som før, tenker jeg vel hjemme. Nesten. For det er jo som før. Men også som nå. Vi er ikke bare Mamma og Pappa. Ikke bare middagsplanlegging, leggerutiner og tv-titting. Vi er fortsatt kjærester. Det er jo derfor vi er Mamma og Pappa.

Prinsesse?

Anna startet som kjent i barnehagen i høst. Den slags oppstart krever en del organisering. Planlegging av bringing, henting og matpakkelaging, så klart. Men også utstyrsinnkjøp.

Til  utstyrsdelen fikk vi en særs detaljert liste av barnehagen. Regndress, vintersko, ullvanter, gummistøvler og strømpebukser. Alt oppført, med god plass til avkrysning. "Perfekt," tenkte vi. Og la ut på jakt.

Vel. Ingen hadde fortalt oss at vi på forhånd burde ha avklart et par ting. Slik som, ønsket vi at Anna skulle gå i barnehagen som søt Prinsesse eller som barsk Kriger?

For borte var de hvite vikinggummistøvlene, som jeg husker fra egen barnehagegang. Borte var tøfler i ensfarget ull. Borte var vintersko som så ut til å passe både guttefot og jentefot. Tilbake var valget mellom rosa gummistøvler prydet med yndige ballariner i kjole og høyhelte sko, og sorte gummistøvler med krigende romvesener. Mens ballerinaene på det ene paret ikke så ut til å overleve så mye som en regndråpe, var romvesnene kledd for enhver utfordring. Og tilbake var valget mellom tøfler pyntet med prinsessekrone, eller Spider-Man. Tilbake var valget mellom vintersko med eller uten glitter.

Og enda var vi bare ved skodelen. Men slik fortsatte hele jakten, som et konstant valg mellom yndig og barsk. Mellom søt og tøff. Mellom rosa og blå. Mellom jente og gutt. Ute av stand til å foreta noe som helst valg, rasket vi med oss et par grå flaggermusgummistøvler. Og gikk hjem.

Så klart Anna kan få Romvesenstøvler. Så klart guttene kan bruke prinsessekronetøfler. Og selvsagt trenger ikke hele barnehagen å gå rundt som en ensfarget okergul masse. Men, hvorfor dette skillet i utgangspunktet? Hvorfor dette valget for ei lita jente som aner lite om at hun er nettopp det, ei jente. Som aner lite om at det, tydeligvis, ventes helt spesielle ting av henne fordi hun er jente. Hvorfor fortelle henne det? Hvorfor yndig, søt og pen for henne? Hvorfor barsk, tøff og kul for en gutt?

Bare vent til hun får velge selv, sier folk. Da blir det bare prinsesse og rosa, visstnok.

Mulig det. Men har vi ikke allerede valgt for henne?

Sjefen

Anna er ikke så glad i at Pappa holder rundt Mamma. Eller i at Mamma nusser på Pappa. Det er det hun som skal gjøre. Holde på Pappa. Nusse på Mamma. Og Pappa.

Men innimellom, når Pappa ligger på lekematta og venter på at Anna skal komme tilbake fra rommet sitt, kan Mamma allikevel snike seg ned på armen hans. Ligge der og fnise mens vi venter på Sjefen. På irettesettelsen. Som faktisk ikke kommer denne gangen. I stedet kryper hun ned sammen med oss. Mellom oss, slik at vi ligger der alle sammen og stirrer i taket. På Pappa sin arm. Og når Pappaen sier at bedre enn dette kan det ikke bli, så er det litt bløtt. Og veldig veldig sant.

Så får det heller være at vi ligger fryktelig ubehagelig. Den lille sjefen insisterer nemlig på at vi skal ligge som en bro rundt henne. Mens hun later som om hun sover. Og det gjør vi jo selvsagt. For bedre enn dette kan det ikke bli.

Tur

Vi hadde jo en intensjon om å finne frem bæremeisen litt oftere. Om å bytte ut Løkkavandring med Markavandring, Kaffebrenneriet med termos. Og det har vi faktisk gjort. Med to foreldre som er både vant til, og glad i, å være ute i friluft på turtøy på, var det i grunn ikke særlig vanskelig. Det gjaldt bare å minne seg selv på at turgåing er barnevennlig. Det hjalp også å innse at man ikke trenger pinnebrød, hveteboller og marshmallows, hver gang. Brødskiver og vannflasker funker fint det også. Faktisk.

Og barnet, hun lærer stadig. Mens sommerem gav skogsbær, har den nye årstiden åpenbart noe enda bedre. Nemlig is på bakken. Eller, isj.  For et barn som spotter skiltene til Diplom-is på mils avstand, og som knasker isjbiter som om det var sukkertøy, er dette virkelig en stor oppdagelse. Verdig ti jubelrop og en liten dans, minst.

I hvert fall til pappaen informerer om at man ikke kan spise på den. Ei heller gå på den.