Ikke helt farvel

Vi fikk tatt farvel. Med henne. Med farmor. Men ikke med huset. Hjemmet hennes, der hun bodde i 65 år. Det som var samlingstedet for hele familien, der pappa vokste opp.

Og nå er det noen andre som bor der, i hjemmet hennes. Fordi det ikke er hennes lenger. Og jeg vet at det vil bli rart å kjøre forbi. Vite at det er noen andre som har tent lysene der inne. Som har høstet eplene. Som skal mate fuglene. For jeg håper at de husker å mate fuglene. 

Men i gangen på Sandaker henger et sjal og to hatter. I hennes duse farger. I kjøkkenskapet står 12 tallerkener med gullkant. De som vi pleide å spise kjøttkaker av. På barnerommet ligger en rye, også den i duse farger. I stua står en avisholder i teak, allerede proppet av uleste aviser.

Og det føles riktig. At tingene har fått et nytt hjem. At de finner plassen sin blant de andre tingene på Sandaker. Der de hører hjemme.

Natt

"Se ," hvisker han og dulter forsiktig borti meg i halvmørket. Og jeg ser. På den lille gjesten som har grått seg inn mellom oss i løpet av natten. Ser at hun endelig sover. At hun ligger på tvers i senga, langt over på høyre side. Ser at hun har etterlatt sånn ca ingen plass til pappaen. Og jeg kjenner at jeg må le, langt der bak i søvnen. Selv om jeg vet at han umulig kan ha sovet stort, og at vi alle vil være trette i morgen.

Dårlig gjort, muligens. Men det var jo ikke jeg som ble sparket ut av senga denne gangen. 

Bybarn

Når man velger å etablere seg i en annen, større og mer uraban by enn den byen man selv har vokst opp i, hender det at man må svare for seg. Spesielt dersom alle besteforeldre fortsatt bor i barndomsbyen. Har man virkelig tenkt til å la barnet vokse opp i Asfaltland? Uten hage? Burde vi ikke flytte hjem og kjøpe hus? Hvor mye bedre hadde ikke det vært for barnet?

Kritikken preller stort sett av. Vi trives i Oslo. Vi har det bra i Oslo. Anna har det veldig bra i Oslo. Så vi blir. I hvert fall en god stund til.

Dog, innimellom hender det at man blir i tvil. Slik som i sommer, på hytteferie i Barndomsbyen. Hvor bybarnet oppdager at det finnes blåbær i skogen, og ikke bare i butikken. I eksatse løper hun fra busk til busk, river av bær og greiner og stapper i munnen. Sjokkert og lykkelig, og nekter å bli med videre. Nekter å tro på at det finnes blåbær hele veien ned til stranden. Og den kvelden etter at man har skrudd av lyset må man spørre pappaen, om barnet kanskje allikevel hadde hatt det bedre i et hus i Barndomsbyen? Sånn nærmere naturen, liksom. Unna asfalten?

Men man trenger ikke høre svaret, for heldiggvis har man selvinnsikt nok til å innse at vi neppe hadde vært på skogstur hver helg der hjemme heller. Selv om det hadde vært enklere.

Og ja, det finnes jo både skog og bær i Oslo også. Og en bæremeis på loftet.
Som skal frem til helgen.