Oljete samtaler

Formiddag. Sognsvann. En av disse sensommerdagene, som egentlig var selve sommeren. Anna, mammaen, mammaes høygravide venninne, Annas tre måneder gamle tremenning og hennes mamma. Jentedag, med andre ord.

Og rett nedenfor oss, guttedag. Gllinsende magemusklermuskler, store overarmer, mP3 og øl. Og høyst informative samtaler. Slik som da Oljegutt 1 forteller Oljegutt 2 at dama han dater, trener fem ganger i uken, minst. Oljegutt 2 er imponert. Oljelgutt 1 forteller videre at det er jævlig digg, for da slipper man cellulitter og sånn. Oljegutt  2 nikker. Og informerer om at sånne slappe romper er det verste han vet. Damer må trene, mye, om det skal bli noe greie på det. Synes nå han.

Joda, jeg innrømmer at jeg rakk å trekke inn magen, og minne meg selv på at jeg måtte ta på en shorst før vi gikk ned til vannet. Før jeg kom på at en 10 år eldre mammablogger neppe var av interesse for disse oljegutta, sånn uansett. Så da jeg rakk også å tenke at det positive ved at noen så tydlig vet hva de vil ha, er at andre like tydelig blir klar over hva de ikke vil ha.

Og ja, med andre mener jeg selvsagt Anna.

Barnehagen

Anna har begynt i barnehagen. Det er det foreløpig bare vi, de voksne, som vet. Anna vet nemlig ikke hva det vil si å begynne. Eller slutte. Hun vet bare om å være. Om å være hjemme. Være ute. Borte. Om å være med dit de voksne skal. Om å finne frem skoene, ta på jakken og plasseres i vognen. Uten å vite hvor hun skal og hva som skjer. Selv om mamma og pappa prøver å forklare. Hun vet bare at vi skal være der. Litt. Eller lenge. Det er det ikke hun som bestemmer, som regel.

Og nå er det altså i barnehagen hun skal være. Selv om hun helst vil være et annet sted. Selv om hun helst vil ta pappa i hånden og gå sin vei. Selv om det er det hun gjør. Går.

Det går seg nok til. Barnehagen virker fin. Et fint sted å være. Men akkurat nå er det ikke gøy å være den som bestemmer hvor Anna skal være.

Fordi tiden går hele tiden

”Ta vare på tiden, den går så alt for fort,”  sa folk. "Kos dere."


Og jeg ville hyle. Protestere. For tiden gikk aldeles ikke fort. Den stod stille. Den var ikke kos. Den var amming, feber, vugging  og gråt. Den var kalde kaffekopper, tørre brødskiver og pysjbukse hele dagen. Den var følelsen av å ikke mestre. Stadige blikk på klokka, fordi tiden ikke gikk. Samtidig som den bare plutselig ble kveld, ble natt.  Uten at jeg hadde fått gjort noe som helst.  Utenom amming, feber og vugging. Den var plutselig morgen uten at vi hadde sovet et sekund. 


Tiden gikk ikke fort. Den gikk helt for seg selv.

Og plutselig sitter man allikevel der. Sammen med en liten jente på halvtannet år. Som ikke er baby lenger. Men en liten person. Som snakker, ord for ord. Som forstår alt hva man sier til henne. Men som velger når hun vil respondere. Som elsker å bade i sjøen, med hele kroppen, slik som de voksne. Som er sta som bare hun kan være, og blid som bare hun kan være. Opptatt av eldre barn, fascinert og hermende. Som kan ta på seg skoene selv.  Tillitsfull til alle rundt seg, like glad på overnattingsbesøk hos besteforeldre,  som hjemme. En liten person. Med blå øyne og krøller i nakken.

Og man lurer, når skjedde det? Når ble hun så stor? Så selvstendig? Så seg?

Og man må bite seg selv så inderlig hardt i tunga, for ikke å si det samme selv. Til andre ventende. At de må ta vare på tiden.  Den går så fort.

Den går hele tiden.