Sommer

Vi liker som sagt tradisjoner. Videreføring av tradisjoner. Slik som sommertradisjoner. Sommerferie. Selvsagtheter for to som har vokst opp i en sommerby, i en sjøby. 
Så selvsagte at man ikke har tenk over de. Før nå. Saltvannslukt og krabbefiske. Redningsvest, kjøleboks, båtmotor.  Og sol.  Hver dag, hele tiden. Fordi minnene ikke har plass til regnværsdager. Innedager. Gjøremålsdager.

De har bare plass til varm sand, våte håndklær og tykk hud under føttene. Bok på bok.
Og svaberg.  Ankret fra båten. Eller funnet fordi man klatret opp, ned og rundt fjellet. Selve symbolet på sommerferie. På tradisjoner. Som man gleder seg til å dele, vise.

Men enn så lenge er ikke de små føttene stødige nok for svabergene. Kroppen har ikke nok ro til å ligge seg varm, stille, badeklar. Eller svømmeferdigheter nok å hoppe fra det varme fjellet. Så vi holder oss på stranden. I sanden. Blant spader, bøtter og vassing. Finner oss til rette.

Og vi beholder svabergene som en liten hemmelighet. Dit man drar når det bare er oss. Eller bare voksne. Når man er kjærester, venner, og ikke bare foreldre.

Men snart skal vi dele. Vise.  

Dagen i går

var stille. Uklar. Med radio, musikk og minneord. Klump i halsen og vondt i magen. Plassert på hytta, langt borte og helt nær på samme tid. Redd for å stjele andres sorg, de som virkelig vet, husker, opplevde.

Og en liten jente som været, men ikke forstod. Som leste stemningen, forundret over menneskene rundt seg. Som ikke vet, men alltid vil vite. Fordi hun vil bli en del av det, av historien. Historiene. Fordi vi aldri vil glemme. Fordi vi føler så inderlig med de som vet.  

Lørdag

Lørdag. Endelig. Rolig morgen i senga, med to trette og en veldig våken. Bare ligge litt til, så skal vi stå opp, lille venn. Lille Petter Edderkopp, borte tittei og kiling under føttene. Sol ute, passelig varmt inne. Mer og mer våkne.

"Skal vi stå opp, Anna?" spør pappaen. Reiser seg, tar en genser fra knaggen og går mot døra.
Dyna til siden, en albu i leggen til mamma, små hender som holder fast i lakenet. Og lyden av barbente føtter som treffer gulvet, som følger etter pappaen ut i gangen og inn på kjøkkenet. Så rask. Så klar.

Tilbake i sengen er det fortsatt varmt. Fortsatt morgen. Lørdag morgen.