Plutselig vil hun ikke legge seg. Virkelig ikke. Og det er mas og konsekvens. Leiing inn og ut av rommet. Vannglass. Trusler om å ikke lese. Gjennomføring. Sinne. Gråt.
Og da føles ikke ting greit lenger. Ikke forståelig. Ikke sånn vi vil ha det. Så vi setter oss i sofaen. Finner igjen pusten. Og sovner.
Hodet i fanget mitt. Den jevne pusten. Og vissheten om at det er greit. Noen kvelder er slik.
2 kommentarer:
Det gjør godt å lese at andre også har sånne kvelder! Vi går igjennom en sånn fase akkurat nå. Noen ganger tenker jeg at vi er for ettergivende, men oftest tenker jeg at hun er bare to år og trenger den ekstra tryggheten en kort stund før gode vaner kommer tilbake.
Jeg tenker også innimellom at vi er for ettergivende. Men så husker jeg heldigvis at noen dager ikke er som andre, de er litt vanskeligere, trettere, kanskje har man ikke snakket om det som skjedde i barnehagen, kanskje savner man noen.. Og da vil vi jo ikke legge oss som uvenner. Og heldigvis er kveldene stort sett fine. Takk for fin kommentar, Anonym.
Legg inn en kommentar